Jeg vet ikke helt hva man spiser eller gjør i Hulbækmo/Jacobsen-familien der oppe i Tolga langt oppe i Østerdalen i Norge. Men noe spesielt må det være. Enten med fóret, familiens gener eller omgivelsene i den vakre naturen på grensen mellom Hedmark (Innlandet) og Trøndelag. For en mer musikalsk familie skal man lete en god stund etter. De har sitt eget familieorkester, og sønnene Alf og Hans har begge markert seg som utmerkede musikere gjennom en rekke spennende bandprosjekter, både på plater og konserter. Og med faren og ektemannen, Hans Fredrik Jacobsen og fruen Tone Hulbækmo, har de lagt grunnlaget for et langt og ytterst kreativt, musikalsk liv for avkommet.
Og her kommer «mor sjøl» med sin egen soloutgivelse. Kun henne og hennes norske harpe. Dette er et instrument som, ifølge teksten i platecoveret, har mange navn. Bygdeharpe, bondeharpe, folkeharpe, krokharpe og trekantharpe. Dette er en harpe som skiller seg fra den klassiske harpa. De fleste av disse harpene som er bevart er utstyrt med metallstrenger, men de fleste av disse harpene som blir laget i dag, er utstyrt med nylonstrenger, også den som er i Hulbækmos besittelse. Og ingen av de harpene som er bevart har det samme utseende, så noen standardisert harpetype er det ikke.
Hulbækmo har vært i Tolga kirke fra den 23. til 25. oktober 2023, pluss at hun har vært innom Hallibakken studio, for å spille inn de 21 låtene på denne utgivelsen, hvorav sju er laget av Hulbækmo, mens de resterende, i hovedsak, er hentet fra folkemusikktradisjonen i dalføret.
Hun starter med «Kåmmå no» som er bygget på en kulokk etter Olava Dalgård fra Tolga, før vi får «Sulla meg litt» som er tradisjonell fra Østerdalsmusikken som ble samlet inn av O. M. Sandvik. Og fra start til mål er dette en nydelig plate med folkemusikk fra Østerdal som vi ikke hører altfor ofte i dag. Innenfor jazzen var trompeteren og trommeslageren Torgrim Sollid en foregangsmann i å samle sammen og gjøre jazz ut av musikken fra denne delen av landet, først på plata Østerdalsmusikk (MAI, 1975), og deretter i det kreative og utmerkede bandet Søyr. Mye av musikken ble hentet fra O. M. Sandvik og hans samlinger, som blant annet hadde en egen avdeling på Folkebiblioteket på Hamar.
Hos Hulbækmo får vi musikken i rene folkemusikk-versjoner. Harpa med nylonstrenger, får nesten et anstrøk av akustisk gitar, men lyden blir en helt annen, og spillet ligger et godt stykke unna det man kanskje hadde gjort om musikken skulle vært spilt på gitar.
Og hele vegen er dette nydelig musikk, som jeg synes gjenspeiler musikken fra de øvre deler av dalføret på en fin måte. Hulbækmo fremfører musikken på en utmerket måte, og i flere av låtene kan man nesten føle landskapet fra området.
Å utgi en plate med denne musikken fremført kun på den norske harpa, må regnes som norsk kulturhistorie av beste merke. Og Hulbækmo vet hva hun holder på med, og fremfører de 21 låtene på en utsøkt måte. Og om det er hennes egne komposisjoner eller de som er hentet fra dalen, spiller ingen rolle. Alle fungerer fint sammen og utgivelsen er blitt en perle av en plate. Det som slår meg mest, etter å ha lyttet gjennom platen noen ganger, er at avstanden mellom denne musikken, spesielt når den fremføres på harpe, ikke ligger langt fra det man i mange år har fått fra harpister med keltisk bakgrunn.
Jan Granlie
Tone Hulbækmo (norwegian harp)
