Saksofonisten Torben Snekkestad er bosatt i København, men kommer opprinnelig fra Norge. Han har vært bosatt i «kongens by» en del år, og har vært aktiv innenfor det friere delen av det danske jazzmiljøet i mange år.
Nå er han like godt ute med tre soloinnspillinger på plateselskapet ILK. «Wind Of Mouth», «Plateay» og «The Reed Trunpet».
I følge ham selv, er dette resultatet av en kunstnerisk reise inn i saksofonenes komplekse verden og å dyrke mulighetene for å utfolde seg innenfor det akustiske soloformatet.
Dette førte Snekkestad til å bruke undervanns lydbilder som en inspirasjon for sine akustiske «undersøkelser», noe som førte til en økt bevissthet om det komplekse som en iboende verdi, og dessuten å gjøre bruk av et hybridinstrument kalt reed-trompet.
De tre platene har fått undertittelen «The Poetics of a Multiphonic Landscape», og starter med «Winds of Mouth», hvor Snekkestad spiller tenor og sopransaksofon, reed-trompet, slidetrompet, klarinett og water bowl, og vi er umiddelbart et godt stykke inni det eksperimentelle, noe som også har vært en av grunnene til at Snekkestad har gjort disse platene. Han gjort multi-tracking, det vil si at han spiller mot seg selv, og hele veien låter det spennende og nytt. Jeg tar meg i å tenke Arve Henriksen mens jeg hører det, og Punkt-festivalen, hvor dette kunne vært en programpost.
Andre del av denne serien, «Plateau» hører vi Snekkestad på tenor- og sopransaksofon, i fem strekk hvor han improviserer med de to instrumentene. Og det er ikke tvil om at vi har med en strålende saksofonist å gjøre. Hans teknikk er helt på høyden, og hans ideer er gode og spennende, og jeg tenker innimellom at dette kunne nesten vært gjort av Steve Lacy.
Tredjeplata, «The Reed Trumpet» inneholder 11 strekk hvor Snekkestad spiller reed-trompet. Her får vi et litt annet lydbilde enn på de to første, selvsagt mest fordi han bruker reed-trompet, som så vidt jeg vet, er en trompet med saksofonmunnstykke. Vi vet at saksofonisten Eddie Harris brukte dette en periode, han tok sågar patent på et saksofonmunnstykke som passet til trompet.
På Snekkestads versjon er vi et godt stykke unna Eddie Harris, men mye nærmere Arve Henriksens musikalske verden igjen, og mye av musikken her kan minne om den gode Stryningen.
Det går stille og meditativt for seg, og hele veien er det ytterst sjarmerende og interessant. Låtene er delt inn fra «First» til «Eleventh», og Snekkestad makter å gjøre hele platen variert og fin.
Når man setter seg ned med disse platene, så kreves det en god del konsentrasjon. Å bruke disse tre platene som bakgrunn til oppvasken eller annet forefallende arbeid, blir helt feil. Egentlig skulle man ha hørt dette live, i et godt lydsatt lokale, gjerne med moderne kunst på veggene, en god stol og et godt glass i armlengdes avstand, for virkelig å kunne gå dypt inn i Snekkestads eksperimentarium. For det er et eksperimentarium han tar oss med inn i på disse tre innspillingene. Og jeg merker, etter hvert som jeg spiller dem, at det blir mer og mer å gripe fatt i. Det dukker stadig opp nye innfallsvinkler og ideer, noe god instrumentalmusikk gjerne gjør.
Jeg synes det er tøft av ILK å utgi disse tre platene som en serie. De kommer sikkert ikke til å selge i bøtter og spann, men jeg tror de er viktige i utviklingen av jazzen, både i Danmark og i resten av verden. Spennende!
Jan Granlie
Torben Snekkestad (|ts, ss, reed-tp, slide-tp, cl, water bowl)
