Forfatteren, jazzjournalisten og toppspilleren i tennis, Torben Ulrich, ble født på Frederiksberg i 1928, og har de senere årene vært bosatt i San Francisco. Ved siden av å være tennisspiller på topplan, var han han fremtredende jazzanmelder for eksempel i Politiken og i B.T., samt diverse tidsskrifter. Han har også være musiker, kunstner, filmskaper med mye mer.
På forlaget Bebop, styrt av Lars Movin, har han to bøker med såkalte «songlines», «Terninger, tonefald» (2005) og «Stilhedens cymbaler» (2007). Hans seneste bok, før denne, var «Boldens Øjne, Værens Ben – Notater langs idrættens spalte(n)de veje» på forlaget Spring i 2018.
I sin nye bok tar han oss, i stor grad med inn i jazzen fra andre verdenskrigs slutt og fram til i dag. Den inneholder 90 tekster om jazz, skrevet i løpet av 60 år. Boken er blitt en jazzhistorie sett gjennom et unikt menneskes øyne. Og samtidig er det blitt et forbilledlig eksempel på kulturjournalistikk med store litterære kvaliteter.
Vi får innblikk i Ulrichs møter med en rekke musikere, særlig de amerikanske stjerner. Ulrich brukte de mange reisene han foretok i forbindelse med tenniskarrieren til også å utforske jazzen der han var. Og det er tydelig at han prioriterte en rekke turneringer og kamper i USA, og særlig i eller i nærheten av New York, hvor han kunne gå på jazzklubb og besøke jazzmusikere, før og etter kampene.
Personlig synes jeg boken er en strålende lærebok for alle som sysler med jazzjournalistikk. Ulørich skriver et språk som er litterært i formen, og er det ting han ikke liker, så får vi lese om det gjenno0m hans mange, mer eller mindre faste spalter i Politiken og B.T.
Og flere av de artiklene han skriver, hadde nok aldri sluppet gjennom nåløyet hos mange redaktører og vaktsjefer i avisene i dag, for her er det ikke kun faktaene som blir presentert, men også Ulrichs svevende tanker rundt an plateinnspilling eller konsert vi blir kjent med.
Vi kommer også, i hans møter med musikerne, under huden på den enkelte artist. Og det er kanskje det mest spennende med boken. Sett ut fra et journalistisk og anmelderperspektiv, får man stor inspirasjon og lyst til å utvikle sitt eget språk og måte å skrive på når man leser Ulrichs tekster.
Men det er ikke bare jazz det handler om. Det er mer blitt en bok om den litt alternative populærmusikken fra krigen og fram til 2005. Slik at man ved å lese boken får følge Ulrichs interesser fra bebop, via 50-tallsjazzen, freejazzen og fram til rocken, som han også er innom.
Det er blitt en strålende bok som bør leses av alle som er interessert i den gode musikken fra krigen og fram til 2005. Det er blitt en bok som, mer enn noe annet, burde være en lærebok i anmelderi av musikk, en bransje som dessverre er i ferd med å forvitre og forsvinne i altfor mange medier. For hadde man i stedet for å skrive for å promotere musikere man kjenner eller vil bli kompis med, heller fulgt Ulrichs arbeidsmetoder, så kan det hende at jazzdelen av media ville sett litt annerledes ut.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
