Den norske saksofonisten Tore Brunborg har vært en av landets mest framtredende saksofonister siden han virkelig ble kjent i bandet Masqualero, sammen med Arild Andersen, Jon Balke, Jon Christensen og Nils Petter Molvær. Deres første innspilling kom på plateselskapet Odin i 1983, med tre påfølgende innspillinger på ECM («Bande A Part» – 1986, «Aero» – 1988 og «Re-Enter» – 1989).
Etter gjennombruddet har han vært å høre i en rekke forskjellige konstellasjoner.
Nå er han ute med sin debut på det tyske selskapet ACT, med et knippe låter fra hans tidligere bestillingsverk til Vossa Jazz.
Jeg var på konserten i Voss kino den gangen. Det hadde fått tittelen «Ym» som betyr lyd langt borte fra på Vossadialekt. På den konserten kom han med grunnstammen fra bandet som er med på «Slow Snow», men verket ble komplettert med både tekster (Dag Helleve), bilder (Sveinung Iversen) og video (Terje Nesthus).
På «Slow Snow» er det bare musikerne igjen, men det holder i lange bander for meg.
Brunborg har fått med seg noen av de sterkeste stemmene i den norske jazzen på plata. Eivind Aarset spiller gitar og elektronikk, Steinar Raknes trakterer bassen, mens Per Oddvar Johansenn tar seg av trommespillet og litt elektronikk. Over og under og foran og bak får vi Brunborgs tenorsaksofon (og piano!).
I starten av plata ble jeg egentlig litt skuffet. Brunborg på piano har jeg ikke hørt før, og på grunn av lyden, som er veldig typisk ACT, ble jeg skuffet. Men det tok seg raskt opp. I andrelåta «Tune In» svinger det upåklagelig fra en uvant og ilter Brunborg og et lag av musikere som følger han til døra.
«History» er mer slik vi kjenner Brunborg. Det starter med typisk Raknes-spill på bass, før Brunborgs svevende tenorsaksofon kommer inn. Aarset legger på noen akkorder som Raknes leker seg med, og bak det hele boltrer Johansen seg. Det er når Brunborg spiller denne typen jazz at folk sammenligner han med Jan Garbarek. Men jeg er ikke enig. Han har riktignok en tone i tenoren som ikke ligger så veldig langt fra Garbarek, men hans tilnærming og «angrep» på musikken er helt annerledes.
«Tree Strong, Tall Swaying, Swinging, Sighing» er en enkel, og litt funky sak, hvor Brunborg fortsetter i samme spor som på den forrige låta. Melodien er sangbar og vakker, og man kan ikke annet enn like tonen i hornet hans.
«Now’s The Time» er ikke Charlie Parkers låt, selv om den har samme navn. Brunborgs versjon er en litt rocka og finurlig rytmisk sak som egentlig aldri tar helt av, mens «Wherever We Go», som åpner med Brunborg på piano igjen, i en enkel, rytmisk figur som Aarset og Johansen får leke seg med, før Brunborg gjør det enkle temariffet på saksofonen og spinner videre på den slik at det blir en intens låt ut av det.
«Lost And Found» starter som en Rypdalsk ballade, før Brunborg nærmest lister seg innpå med saksofonen. Det hele foregår svært stille og vakkert, og utropes, nei hviskes fram, som mitt favorittspor på plata.
«Liquefied» åpner også med pianisten Brunborg. Han gjør ikke så mye ut av seg som pianist. Vanligvis legger han ett slags teppe eller en stemning for de andre (og for oss), før han plukker opp saksofonen. Her går det over i Raknes bass-spill, som alltid er ytterst vakkert, før vi får en majestetisk Brunborg på toppen.
Tittelsporet «Slow Snow» stammer sikkert fra hans hjembygd Voss, som er en av Norges ledende vintersportsteder. Også her er det piano i starten, før vi får bass osv. I denne låta er det først og fremst Raknes sitt bass-spill man legger merke til, men ellers synes jeg ikke det skjer altfor mye. Brunborg kommer inn på saksofon etter en tid, og jeg tar meg i å tenke at dette har jeg hørt tidligere på plata…
Det hele rundes av med «Light A Fire Fight A Liar» hvor alle musikerne får strekt ut skikkelig. Aarset tar fram rockeren i seg, og legger et teppe av grooves som bakteppe sammen med Raknes’ bass. Over det får vi en sindig Brunborg som ikke lar seg forstyrre av at hans kolleger har gått over til rocken.
Og det er også noe av problemet med denne innspillingen. Den er fin og vakker og alt det der, men jeg savner flere utløp som på sistelåta. Ofte blir låtene litt for like, ikke minst på måten de er bygd opp på.
Men uansett. Det er blitt en fin innspilling, med et ensemble som jeg håper vil fortsette å spille sammen, for med litt mer energi og trøkk, kan dette bli riktig så bra!
Jan Granlie
Tore Brunborg (ts, p), Eivind Aarset (g, elec), Steinar Raknes (b), Per Oddvar Johansen (dr, elec)
