Trompeteren, trommeslageren, bandlederen, organisatoren og pedagogen Torgrim Sollid er en av de virkelig viktige og betydningsfulle jazzmusikerne i Norge. Han er født den 17. juni 1942 i Eidskog, og etter oppveksten i Stor-Elvdal (det var vel ikke så mange som ville bli jazzmusikere der oppe på den tiden, kan jeg tenke meg), flyttet han til Oslo og ble trommeslager i Veitvet storband, og i Jan Garbareks første kvartett. Han ble Norgesmester i jazz (!) med denne kvartetten i 1962, og han selv fikk tredje solistpris.
Senere tok han lærerutdannelse i 1967–1969 og studerte spesialpedagogikk i Mo i Rana, hvor han også spilte trompet han i Guttorm Guttormsen rhythm&bluesband. Deretter flyttet han til Molde hvor han en periode var trommeslager med Erling Aksdal og spilte trompet og flygelhorn i en kvintett sammen med saksofonisten Alf Kjellman.
I 1975 tok han initiativet til albumet Østerdalsmusikk som tok utgangspunkt i folketoner fra hans hjemtrakter i Østerdal, et prosjekt som samlet noen av de ledende, norske jazzmusikerne, blant annet Jan Garbarek, Knut Riisnæs, Alf Kjellman og Erling Aksdal. Prosjektet var blant de første som blandet norsk folkemusikk og jazz, og ble en slags start på en særpreget norsk «jazzstil», som har vært med på å plassere den norske jazzen i en original og særpreget «klasse» internasjonalt.
Østerdalsmusikk førte til dannelsen av det fantastisk kreative orkesteret Søyr, som arbeidet videre med jazz på folkemusikk som grunnlag. Bandet var inntil 1986 mest Trondheimsbasert, og hadde suksess på flere festivaler, og spilte inn platene Søyr (1977) og Cierny Peter (1983). I 1986 ble Søyr gjenfødt i ny versjon, denne gang i Oslo, og mindre knyttet til folkemusikken. I årene som fulgte ga de ut fire spennende album, samt at de gjorde noen historiske konserter på Moldejazz i 1996 og 1997. Ensemblet har etter inaktive perioder blitt gjenopptatt flere ganger med forskjellige besetninger.
Samtidig med at Sollid jobbet med det folkemusikkinspirerte, fordypet han seg i cooljazzen og spilte blant annet med den amerikanske saksofonisten Warne Marsh. I denne perioden spilte han hovedsakelig trompet og flygelhorn. Ellers var han yrkesmusiker og spilte med blant andre gruppene Ellipse (1979–1982), Kama kvintett (1981–1982) og Envoi non Clos (1982–1983). Han spilte også trommer i Moldepianisten Svein Strande trio (1975–1976), lagde musikk til teaterstykket Havhesten, og spilte trommer i Christian Reim kvartett (1984–1985). Senere ledet han gruppa Ablution (1992), og på Oslo Jazzfestival i 1995 spilte han i prosjektet Blue Moon sammen med blant andre Sidsel Endresen.
Sollid var en av initiativtakerene og pådriverne til jazzutdanningen ved Norges musikkhøgskole i Oslo, som er en av de beste jazzutdanningene i Norge. Der jobbet han som lærer frem til han ble pensjonist. Han har også vært sentral pådriver i de årlige sommerkursene i jazz, som har blitt arrangert siden 1975.
På platefronten har det vært temmelig stille fra den godeste Sollid de senere årene. Men nå er han tilbake med albumet Meson, sammen med sin mangeårige samarbeidspartner, vokalisten Elin Rosseland, Sollids datter, Ingeborg Gravem Sollid, også på vokal, og trommeslageren Andreas Wildhagen. På platen spiller Sollid trompet, samtidig som at hans stemme dukker opp innimellom.
Og musikken er som å ta to skritt tilbake og minnes den gryende frijazzen da den «slo gjennom» her i Norge på 70-tallet. Musikken er hovedsakelig basert på musikernes improvisasjon, og gjennomgåeende er det tett og fin kommunikasjon mellom de fire musikerne. Sollids trompet låter akkurat like fint nå som da vi hørte han på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Hans tette forhold til cooljazzen skinner gjennom i trompetspillet, og sammen med de to vokalistene danner de et nydelig lydbilde. Og bak kommenterer og legger Wildhagen til fint og tilbakelent, men hele tiden påpasselig trommespill.
Å kalle platen for Meson, er litt typisk for Torgrim Sollid. Han forklarer i platecoveret hva det betyr, men jeg måtte slå opp i Store norske leksikon for å finne en forklaring som vi fra «arbeiderklassen» kanskje kan forstå. Og der kan man lese at «Meson er i fysikken en type elementærpartikkel. De tilhører den hovedgruppa av partikler som kalles hadroner. Mesoner kjennetegnes ved at de deltar i sterk vekslvirkning det vil si at de påvirkes av kjernekrefter den type krefter som virker mellom nukleonene i atomkjernene. Mesoner består av en kvark og en antikvark som holdes sammen av såkalte fargekrefter. Alle mesoner er ustabile. De desintegrerer (henfaller, går sund) i lettere mesoner, myoner, elektroner, nøytrioner eller gammakvanter. Den midlere levetida for mesoner varierer fra 10−8 sekunder for de elektrisk ladde π-mesonene og til mindre enn 10−12 sekunder for B-mesoner som inneholder en b-kvark (eller anti-b-kvark) samt lettere (anti-)kvarker. For energier på et par hundre MeV og mindre kan det være en rimelig god approksimasjon å oppfatte de lette mesonene, spesielt π-mesonene, som elementærpartikler. Teoretisk spiller da mesonene rolle som bærere av vekselvirkningsfeltet (pi-meson-feltet) mellom nukleonene, på liknende måte som fotonene er bærere av det elektromagnetiske feltet. Kjennskap til mesonene og deres egenskaper har derfor betydning for forståelsen av atomkjernenes oppbygning».
Men forstår jeg så noe mer? Nope! Jeg er jo kun en enkel sjel fra landet, så dette er noe kollega Johan Hauknes og hans likesinnede får holde på med. Jeg velger i stedet å lytte til platen med det musikalske for øret, og da plasserer denne innspillingen seg i et ytterst spennende og interessant landskap.
Platen består av sju improviserte «strekk», fra åpningen «Stille ettermiddag i familien» til «Det var ikke meningen å forstyrre deg». Og hele veien får vi en tett og fin kommunikasjon, hvor Sollid er den som styrer «farkosten», men hvor både Gravem Sollid og Rosseland, bidrar med usedvanlig fin og ordløs vokal.
På internett står det at platen er gjort live i studio. Om det skal leses som at dette er en session hvor man har satt i gang for å se hvor dette bærer, eller om det har vært lange samtaler og planlegging om de enkelte låtene på forhånd, vites ikke. Men er dette en spontan session, så overgår de sju låtene det meste av andre slike sessioner jeg har hørt på svært lenge. Spesielt faller jeg pladask for tredjesporet «Jøss! Er det deg? Kom inn!», hvor det vokale går rett i hjertet. Dette er akkurat slik du ønsker å bli mottatt når du ringer på en dørklokke til noen du ikke har sett på en stund. Hele veien lytter de to vokalistene godt til hverandre og de andre musikerne. De går aldri i vegen for hverandre, men fungerer perfekt som en duo over, under og ved siden av Sollids trompet og Wildhagens trommer.
Dette er blitt en nydelig innspilling fra flere musikere vi ikke har hørt så mye fra de senere årene – i alle fall gjelder det for Sollid og Rosseland. Gravem Sollid har vært å høre med band fra Norges musikkhøgskole, mens Wildhagen stadig er på vegen med Paal Nissen Love Large Unit, og andre prosjekter innenfor den frie jazzen. Og å høre Sollid og Rosseland igjen i en slik sammenheng gjør godt. For dette er blitt et strålende samarbeid, som bør få den 80 år unge kapellmesteren ut på vegen igjen (så kanskje kan vi ta en brytekamp igjen, selv om Warne Marsh av naturlige grunner ikke kan være til stede). Og å høre denne frijazzen på konsert tror jeg vil være en stor, musikalsk opplevelse.
En storslagen utgivelse!
Jan Granlie
Elin Rosseland (v), Ingeborg Gravem Sollid (v), Torgrim Sollid (tp, voice), Andreas Wildhagen (dr, perc)
