Av og til får man tilsendt en plate man overhode ikke aner hva er, før man sjekker coveret nøye. Forsiden er et rødt bilde med noen figurer, og i toppen står det, Torsion Beat Denth LP. Litt mer oversikt får man hvis man snur coveret, og ser hvem som er involvert i Torsion Beat. Audun Erlien på bass, Marius Simonsen på trommer og perkusjon, Gunnar Halle på trompet, vokal og synthesizer, Espen Eriksen på Rhodes, synthesizer og piano og Erlend Mokkelbost på gitar og perkusjon. Man tenker: Javel, nok en neddempet, vakker plate fra Eriksen og Halle, med litt pålegg av elbass og elektronikk… Men så mye feil kan man altså ta!
Etter å ha puttet platen på spilleren, er vi plutselig midt inne i Miles Davis «Aghartha» og «Pangaea»-landskap. Gunnar Halles trompet i et vanvittig driv over et tett og rocka komp, hvor trommene til Simonsen og bassen til Erlien leder an, og alt det vi hadde forventet og trodd om musikken er blåst bort.
Bandet ble startet på Torshov i Oslo en kveld for fem år siden. Erlend Mokkelbost og Espen Eriksen satt på sitt stamsted på Soria Moria og fikk ideen om å starte et band sammen. De to kommer opprinnelig fra to helt forskjellige musikalske verdener. Mokkelbost fra punkbandet JR Ewing og popbandet Montée, mens Eriksen kommer fra Ten Sing-miljøet i bibelbeltet på Vestlandet, og er mest kjent som en lyrisk pianist og plateprater på radio.
Mokkelbost tok med seg kollega Simonsen fra Montée, mens Eriksen tok med kollegaen fra flere duoplater og en haug med kirkekonserter, trompeteren Gunnar Halle (Pierre Dørge New Jungle Orchestra). På bass valgte de likegodt en av de beste innenfor den musikkstilen de ville utforske, elbassisten Audun Erlien.
Mantraet for denne kombinasjonen skulle være «beat», og etter å ha gjort noen jobber på Soria Moria, og hatt noen års pause, er de nå tilbake med sin debutplate.
Og for en overraskelse! Fra førstesporet, «Collapse / Road» og ut, er dette blitt en liten åpenbaring av musikk i arven etter Miles Davis sine mest eksperimentelle år.
Beaten i musikken sørger Erlien og Simonsen for, sammen med Eriksens synther. Over det hele boltrer Halle seg, og kan gjøre akkurat som han vil, og han gjør det. Mokkelbosts gitar er et viktig element, spesielt i det å holde det hele sammen, noe som kan by på problemer når denne gjengen får slippe løs fritt.
De tar det litt ned i tredjesporet «Darbari», som åpner med vakkert elpianospill fra Eriksen og personlig trompetspill fra Halle.
Side A avsluttes med den fine «Glass Mountain», hvor Erliens bass danner grunnlaget for de andres «lek», før Simonsen legger et beat de andre bare må henge seg på. Omtrent akkurat like rufsete og løst i kantene som Davis’ «Pangaea», og selvsagt ikke like distinkt som hos den gamle mester, men allikevel…
Andresiden åpner med «Stations / Three» med Erliens bass og Simonsens trommer før de legger opp til en litt svevende sak med keyboards, gitar og trompet. Noe helt annet enn starten på førstesiden, men med et klart tromme- og bassbeat de andre kan boltre seg over. Kanskje blir denne låta litt for jampreget, men det swinger upåklagelig, og Halles karakteristiske trompetspill kommer godt til sin rett. Eriksen legger noen fint akkorder på Rhodesen, og det hele løser seg litt opp ved hjelp av Simonsens trommespill og Erliens bass, og vi får et nytt beat det bare er å henge seg på.
På «Iyo» er vi tilbake til Davis. Et heftig gitarriff og heftige rocketrommer legger grunnlaget for Eriksens elpiano, som i en «Blindfold» med letthet kunne vært tilskrevet Chick Corea. Halles synthesizer kompletterer et enormt trøkk.
«Stop Sign» tar det hele litt ned, men fremdeles er beaten på plass, og Halles trompet hviler på topp, som var det salige Davis.
Sistesporet, «Night Rain», er nok en låt som kan minne om Davis. Riktignok er beatet og innpakningen litt mer moderne enn det man fikk fra Miles Davis, men allikevel er dette en fryd for øret. Eriksen leverer en fin elpianosolo, som viser at han ikke helt har lagt fra seg det lyriske og melodiøse.
Torsion Beat er rett og slett blitt en spennende og overraskende utgivelse, som bør få masse oppmerksomhet. Riktignok kunne jeg tenkt meg dette på en dobbeltCD, hvor musikerne har kunnet strekke ut beatene og låtene enda mer, og virkelig fått det til å eksplodere.
Jeg tror denne konstellasjonen er en fryd å høre på konsert. Da får de nettopp muligheten til å strekke låtene ut i det nesten det uendelige, og beatene kan holdes lenger. For dette er musikere som kan holde det gående med interessante innspill til de stuper.
Jan Granlie
Audun Erlien (b), Marius Simonsen (dr, perc), Gunnar Halle (tp, v, synth, elec), Espen Eriksen (Rhodes, synth, p), Erlend Mokkelbost (g, perc)
