Det er nesten utrolig hvor mye interessant musikk det kommer fra Bergen om dagen. Nye sammensetninger, relativt unge musikere, og prosjekter som ikke legger seg altfor tett på alt det andre spennende som kommer ut i for eksempel Trondheim og Oslo.
Et av de nye prosjektene som nå ser dagens lys på plate, er bandet Treverket, ledet av gitaristen Mathias Marstrander og trommeslageren Martin Hjetland. Med seg i bandet har de gode venner fra det unge, blomstrende jazzlivet i byen, her representert med trompeteren Andreas Hatzukiriakidis, saksofonisten Aksel Røed, saksofonisten Jonas Flemsæter Hamre, pianisten og synthspilleren Gard Hvammen og bassisten Øystein Høynes. I tillegg har de med Amuund Nordstrøm på modulær ssynth og synth på to av låtene.
Bandet spilte på Nattjazz i år, og vi konkluuderte med følgende etter den konserten: «Bandet låter tett og fint, og særlig syntes jeg det låt mektig i Aksel Røed sine solier. Men musikken til dette bandet kan virke litt forvirrende, siden de skifter stil og stemning så ofte. Fra «space jazz» til country til storbyjazz av beste merke. En ytterst hyggelig time som lokalbefolkningen tydeligvis satte stor pris på».
Men så var det å overføre livestemningen til plate. All musikken er komponert av Hjetland og Marstrander, og jeg føler de går litt «safe» ut i starten i tittelsporet. Men det varer ikke lenge før vi får en slags afrikansk stemning med fint vestafrikansk landskap i pianospillet, og vi får en låt som godt kunne gått inn på den nylig anmeldte platen til Isach Skeidsvoll. Vi føler vi er med på en gjenoppliving av gode, gamle The Blue Notes, godt blandet sammen med Chris McGregor Brotherhood of Breath, før de går over i den korte «Floden», som flyter slik en elv skal, hvor en «Ensom flodhest» dukker opp som neste låt. Vi kan fremdeles befinne oss i Afrika, men denne komposisjonen kan like godt være inspirert av en av elvene rundt Voss eller i Midt-Vesten i USA, særlig når Hjetland kommer inn på pedal steel gitar. Flodhesten er ikke alene, for hele bandet følger fint opp komposisjonen og bidrar til at flodhestens liv i elva blir av det gode slaget.
Så er de over i den korte «Lette», et fint, lite mellomspill, som gjerne kunne vært utviklet mer, før den enda kortere «Sveve» som med akustisk gitar tar oss over mot universet og «Romskip», og vi kan sitte i romskipet og betrakte Sara Westergaard Karlsens coverkunst av jorden som en ny planet med vulkan og fosser som renner ut i universet. Dette er en fin, og glad komposisjon hvor Nordstrøm bidrar med fint synthspill, i en låt som skiller seg ut på en fin måte, før vi får den korte «Live», som føles som vi kommer inn i rommet mens musikerne øver eller varmer opp før en konsert, og vi får et fritt mellomspill, før de avslutter side A av platen med «Spacebar», hvor det er mye prat i bakgrunnen under noe som kan høres ut som om øvingen og lydprøven fortsetter med trommene i hovedrollen.
Side B starter med «Lande» som kanskje er en beskjed om at de er i ferd med å lande romskipet og komme hjem. Dette er en kort låt som nesten høres storbandaktig ut, før de er over i «Sommerdag», som er en frisk og fin, ja, akkurat – sommerlåt. En fin sommermelodi med fint blåsearrangement, hvor man legger merke til det fine saksofonspillet, hvor Røed får «strekke» fint ut, over en «hoppende» gitar, som styrer det hele. Fint. Deretter følger «Lokomotiv», som om vi skal ut på enda en reise. Denne gang fra en av de mest utrivelige jernbanestasjoner i verden, nemlig Bergen stasjon. Kaldt og utrivelig, men musikken til Treverket bør minne noen på at ting må gjøres på den stasjonen. Her drar toget fint ut fra perrongen på vei mot Arna, Trengereid, Vaksdal, Stanghelle, Dale og Bolstadøyri på vei opp mot Voss. Og på Treverkets tur virker det ikke som rasfaren mellom Arna og Trengereid er spesielt stor. Her går toget fint gjennom tuneller, forbi fint fjorlandskap og inn mot trange Dale. Det er nesten bare Vossa Jazz-sjef Trude Storheims annonseringer av stasjonene som mangler, «neste stasjon e Bolstadøyre». En fin og rytmisk låt som glir sakte inn på stasjonen mot slutten, og vi er hjemme igjen.
Så får vi en kort «Dagdrøm», som dukker opp etter av vi har satt oss i stolen hjemme, og et piano høres så vidt langt borte. Men det er ikke lenge vi får kose oss i stolen, før bergenserne tar oss med ut på en ny tur – til «Texas». Her starter blåserne med en litt søkende melodi, før pedal steel-gitaren kommer inn og kanskje har vi bare sovnet i stolen foran fjernsynet, og våkner opp til en gammel westernfilm på skjermen. Men denne versjonen går stille og rolig for seg – langt fra gamle «Kruttrøyk» (eller «Gunsmoke» som den het på originalspråket) med Festus og Miss Kitty. Litt for mye som en øving igjen kanskje, men etter hvert utkrystalliserer det seg et spill rundt pedal steel-gitaren, før hele bandet vender hjem i «Hjemme», med mer steel gitar i starten, og som kunne vært gjort av Ry Cooder som bonusspor til hans plate Jazz. En melodiøs og fin avslutning på en lang reise som gikk både på egen klode, i lokalområdet og ut i spacejazzen hvor Sun Ra er yppersteprest.
Jeg føler at Treverket tar oss med ut på en fin reise med dette albumet. Og selv om de låter enda friskere på konsert, er dette blitt en veldig behagelig og deilig innspilling, som er variert, kanskje litt for kontrollert, men med mange fine ensemble- og solopartier, og, ikke minst, komposisjoner.
Jan Granlie
Mathias Marstrander (g, pedal steel, bjo, perc, v, synth, foleyopptak), Martin Hjetland (dr, pperc, v), Øystein Høynes (b)
