I 2016 fikk den norske pianisten og komponisten Espen Berg i oppdrag å skrive for Trondheim Jazzorkester. Med muligheten til å håndplukke en line-up bestående av 14 av Skandinavias mest kreative og produktive jazzamusikere, grep Berg muligheten med begge hender og et hode full av ideer. Maetrix hadde premiere på Moldejazz i 2017, og i likhet med altfor mange av prosjektene til Trondheim jazzorkester er musikk blitt fremført altfor få ganger.
I presseteksten kan man lese at «med Maetrix har Berg befestet sin oppfordring til å utforske en slags musikk der komplekse rytmer er parret med sterke, inderlige melodier». Selve navnet kombinerer filmen The Matrix fra 1999, med Bergs egne oppfatninger av filmen. I likhet med filmen kan lytteren velge hvilken virkelighet han eller hun vil lytte til, enten intellektuelt ved å dykke ned i det mekaniske og konseptuelle, eller følelsesmessig ved å la seg rive med av melodiene og musikken som helhet.
Musikken ble spilt inn i Rainbow Studio i Oslo i mai 2021. For Berg har det vært et definerende prosjekt, og mange av låtene har levd videre i trioen hans. Det la også grunnlaget for utgivelsen Water Fabric, som ble utgitt i november 2023.
Det er spennende å høre Berg i en slik setting, siden vi er mer vant tkil å høre han i små settinger som solo og trio, selv om han også medvirket på Marius Nesets møte med Trondheim jazzorkester på deres Moldekonsert og etterfølgende plate, og dette er, så vidt jeg vet, første gang Berg gir seg i kast med et såpass stort orkester.
Vi får seks sekvenser, hvorav den første, «Artemix» er koblet sammen med «Cadae», og det starter med piano og vibrafon, og vi får umiddelbart tanker til duosamarbeidet mellom Chick Corea og Gary Burton. Men det tar ikke mange taktene før Ole Morten Vågans bass og Eirik Hegdals barytonsaksofon pluss Daniel Herskedals tuba kommer inn, og de er i gang, slik vi har hørt jazzorkesteret med base i Trondheim har nærmest overkjørt oss de senere årene.
Og herfra og ut får vi utsøkt storbandmusikk (nesten) ingen andre gjør bandet etter. Og med de utsøkte komposisjonene til Berg som basis for jazzorkesterets behandlinger, blir dette storslått musikk. Og med å benytte seg av Kirsti Hukes utmerkede vokal, får vi et helt eget lydbilde som skiller seg fra de fleste andre storband. Og bak vokalen, og i de fleste ensemblepartiene koker det virkelig i jazzorkesteret.
Flere av komposisjonene starter med piano og vibrafon, før Vågen kommer inn og «leder» bandet inn i de fine komposisjonene. Og hele veien kjenner vi igjen Bergs «lette» og fine komposisjoner, som her blir «utvidet» til å romme mye mer enn de gjør i de mindre formatene.
I den fine balladen «Bølge» kan man nesten ane at Berg er mest bevandret ut i krusningene på Mjøsa mer enn stormkastene i Trondheimsfjorden. Og her får vi også nydelig tubaspill fra Herskedal sammen med vokal som tar oss et godt stykke bort fra den vanlige storbandmusikken og over i noe personlig og ytterst vakkert, og som tar oss fint over i «Zipline», som er en fin og «lett» låt hvor musikerne kommuniserer fint, før vi får tittelsporet. Nåmå jeg innrømme at jeg aldri har sett disse Matrix-filmene (jeg tror det er flere). Så for meg blir dette vakker musikk hvor jeg slipper å tenke på filmer som allerede er laget, men hvor jeg kan skape mine egne, indre filmer, noe denne absolutt gjør, med Øiseths usedvanlig fine spill på bukkehorn i starten, som gjør låten melankolsk og fin. Og med Herskedals kommentarer på tuba blir dette originalt og fint før Hegdal også blir med på barytonsaksofon før hele bandet kommer smygende inn. Så endrer stemningen seg kraftig med et rytmisk og deilig spill, hvor Berg inviterer de andre ut i en deilig dans, hvor i alle fall jeg ville fått problemer med å stokke beina. Berg avleverer en strålende pianosolo over et relativt heftig bass- og trommespill, slik (nesten) bare Vågan og Hulbækmo gjør det. Vakkert, heftig og grådig tøft!
Så avslutter de med «Climbing», som starter vakkert på piano i noe som nesten kunne vært en norsk folkemelodi med Vågans tunge og fine bass i bakgrunnen, før Warings vibrafon kommer inn sammen med resten av bandet. Og legg merke til hvordan Vågan har «griper tak» i bandet og leder dem over i Hanna Paulsbergs fine tenorsaksofonsolo. Mesterlig! Og herfra og ut er det pur glede. Låten folder seg ut, bygger seg ut vi får en nydelig avslutning på en deilig storbandplate.
Espen Berg er en usedvanlig dyktig komponist og pianist som kan skrive for det helt enkle og improvisere rundt de helt enkle temaer, samtidig som han lager mesterlig musikk for store ensembler som fremføres perfekt av Trondheim jazzorkester.
Jan Granlie
Espen Berg (piano), Kirsti Huke (vocals), Hayden Powell (trumpet), Hildegunn Øiseth (trumpet, goat horn), Daniel Herskedal (tuba, bass trumpet), Rob Waring (vibraphone), Tomas Järmyr (drums), Eirik Hegdal (soprano saxophone, baritone saxophone), Sissel Vera Pettersen (alto saxophone, vocals), Hanna Paulsberg (tenor saxophone), Adrian Waade (violin), Marianne Baudouin Lie (cello), Ole Morten Vågan (double bass), Hans Hulbækmo (drums)
