Bassisten og komponisten Simon Jermyn kommer opprinnelig fra Irland, men er bosatt, som så mange andre fritt improviserende musikere, i Brooklyn. Han er aktiv i en rekke forskjellige musikalske konstellasjonen i New York, og ved siden av det foreliggende prosjektet finner vi han sammen med bl.a. i trio med Allison Miller og Jerome Sabbagh, i bandet Pinto (med Robin Fincker and Sean Carpio), Large Detective ( med Kirk Knuffke, Curtis Hasselbring and Vinnie Sperazza), the Pete Robbins Transatlantic Quartet og indie folk rock-bandet Briars of North America. Siden han flyttet til New York har han jevnlig spilt med bl.a. Bill McHenry, Ben Monder, Jim Black, John Hollenbeck, Oscar Noriega, Tony Malaby, Ches Smith, Jonathan Finlayson, Jeff Davis, Eivind Opsvik og Tyshawn Sorey.
På sin nye innspilling med bandet Trot a Mouse, spiller han med saksofonisten Ingrid Laubrock, bratsjisten Mat Maneri og trommeslageren Tom Rainey, tre velkjente musikere for salt-peanuts lesere.
Trot a Mouse er et irsk begrep, som er det man kaller det hvis man lar teposen ligge så lenge i koppen at teen blir så tykk at en mus kan gå over den.
Men musikken som presenteres er ikke tykk som en slik tevariant, innimellom går det ikke akkurat stille i svingene og musikken virker frisk og veltilberedt hele veien.
Det starter med den litt ettertenksomme og vage «Otis», før det «tar løs» med «Victor» (to helt forskjellige typer personer). I «Victor» får alle musikerne virkelig strekt ut, og det hele blir en heftig kollektiv improvisasjon.
I «Flow My Tears», en av to låter som ikke er skrevet av Jermyn, men av John Dowland, en britisk komponist og luttspiller, som levde fra 1562-1626, roer man det helt ned, og melodien minner sterkt om salmen «Vår Gud han er så fast ein borg», men med små avvik, og med svært aktivt trommespill under de lange linjene fra Laubrock og Manieri.
I «Balance Itself Is the Good» markerer Jermyn seg med tøft og litt funky elbass-spill under Laubrocks fine tenorsaksofonspill. Det er en fryd å høre henne, enten man hører henne med pianisten Kris Davis, med sitt eget band, Anti-House, eller her. Hun utvikler seg hele tiden som saksofonist, og hennes ideer blir mer og mer interessante etter hvert som hun vokser som musiker.
I «Hive» markerer også Jermyn seg med fint bass-spill, før vi får «Lean» som følger litt i samme spor. Mye fint bass-spill og en nydelig passasje fra Manieri, gjør dette nesten til en salme.
«Canoe» er også en låt som holder seg nede. Her eksperimenteres det mer fra Laubrock og Manieri, mens bassen og trommene holder de to «utbryterne» på plass så godt de kan. Rainey henter de fint inn når de gjør forsøk på å styre ut til venstre, og det hele blir en fin, og nesten kammermusikalsk sak som jeg kan like. I «Firmly, like an Anchor To a Balloon» svever man over vannene med god klaring, mens de i «Circus» lar frijazzen få råde med kollektiv, og fri improvisasjon, før det hele samler seg mot slutten.
Det hele avsluttes med Dowlands «I Say My Lady Weepe». Dette er enda en salmelignende sak, hvor det er så vidt noen av musikerne tør å røre instrumentet i starten. Ytterst lyrisk og vakkert, men her vokser den gamle «salmen» til noe mer og større, hvor alle fire musikerne bidrar på en fin måte med kreativt og interessante spill.
Det som blir gjenomgangsmelodien her, er at Laubrock og Manieri gjerne spiller de lange linjene, mens Jermyn og Rainey boltrer seg nesten som de vil i bakgrunnen. Og alle låtene har en tendens til å utvikle seg og vokse kraftig ettersom de skrider framover.
I det hele tatt er dette blitt en ytterst interessant og original innspilling. Det er ikke ofte man hører denne type musikk med et litt funky elbass-spill så til de grader i front.
Jan Granlie
Simon Jermyn (elb, comp), Ingrid Laubrock (ts), Mat Mainiery (via), Tom Rainey (dr)
