Saksofonisten Trygve Seim og akkordeonisten Frode Haltli har bestått som duo noen år. Deres debutplate, Yeraz kom i 2008, og etter det, har de hatt dette prosjektet som et slags «friminutt» mellom alle de andre prosjektene de er opptatt av. Seim med sitt Helsinki Songs, og Haltli med sitt Avant Folk-prosjekt. Men de to er involvert i en rekke, spennende prosjekter, hvor folkemusikk i mange former og fra mange kanter, fungerer som grunnlag for interessant musikk.
På Our Time gjør de musikk som både har noe sakralt over seg, som vil passe perfekt inn i et kirkerom, og politiske budskap i form av en ukrainsk folkesang. Det sakrale merker man allerede i åpningssporet, «Du, min tid» skrevet av Haltli, en vakker sak som får lytteren til å senke skuldrene, og oppdage at tenorsaksofon og velspilt accordion passer perfekt sammen.
Platen er innspilt i Himmelfahrtskirche i Munchen i juni 2023, et lokale som passer perfekt til den musikken vi får servert.
Andresporet, «Improvisation No. 1» som de to har laget sammen, går over i Seims «Fanfare». I improvisasjonen legger man merke til at dette er to musikere som kjenner hverandre godt, for her kommuniserer de to som siamesiske tvillinger, og «samtalene» dem imellom, er nesten som å høre de to i «vanlige», fine og vennlige samtaler. Mot slutten av den kollektive improvisasjonen og i «Fanfare» dukker unektelig Jan Garbarek opp i bakhodet, for eksempel den fine platen Eventyr. Men Seims spill er ikke noen kopi, for dette er Seims personlige spillestil, men det blir ikke feil å sammenligne den med Garbareks sopransaksofon her. Tonen i hornet, det folkemusikalske i melodien og improvisasjonen. Og Haltli bak med, som alltid, fint spill.
I Seims «Arabian Tango» får vi strålende akkordeonspill som grunnlag for Seims fine melodi og improvisasjon, før samspillet nesten blir sømløst og vakkert, før de er over i den ukrainske folkemelodien «Oy Khodyt’Son, Kolo Vikon». Jeg har en stor forkjærlighet for Ukraina, ikke kun på grunn av russernes pågående overgrep mot landet, men også på grunn av at jeg, for en del år siden, jobbet i Lviv, vest i landet, i en periode, og lærte deler av det ukrainske folket å kjenne. Og denne vakre folkemelodien, får tankene til å gå tilbake i tid til det vakre landet og det fine folket. Dette er en aldeles nydelig voggesang, som utføres perfekt av de to.
Deretter får vi «Improvisation No. 2», koblet sammen med den nord-indiske folkemelodier «Shyama Sundara Madana Mohana». Her føler jeg de starter litt mer usikkert. Det føles som de føler på hverandres ideer, men finner hverandre i god tid før de er over i den nord-indiske delen. Nok en gang minner tonen i Seims sopransaksofon mye om Garbarek fra tidligere tider, men spillet til Seim føles mer «moderne» og blir derfor også personlig. Men jeg er overbevist om hadde man spilt denne i en «blindfold»-test, hadde nok de fleste vært sikre på at det var Garbarek fra tidlig 1990-tall. Både i improvisasjonen og i folkemelodien er dette nesten usannsynlig vakkert fra begge to. Og i den sømløse overgangen til «Shyama Sundara Madana Mohana» løfter det seg kraftig. Nydelig!
Så følger «Improvisation No. 3» sammen med Seims «Fanfare», hvor jeg føler de er litt friere i improvisasjonene og nærmer seg nesten det klassiske. Før Seim tar grep og vi får en litt annen «Fanfare» enn den forrige med nydelig tenorsaksofonspill over et fint akkordeonspill, før de kobler «Improvisation No. 4» med Igor Stravinskys «Les Cinq Doigts No.5». Jeg føler den innledende improvisasjonen er et helt naturlig «vorspiel» til Stravinskys komposisjon, som de to fremfører på aller beste måte.
Så avslutter de denne neddempede og vakre utgivelsen med Seims «Elegy», som er den perfekte elegien på en slik plate. Begge kommuniserer perfekt, og musikken gjør at man nesten kan bli religiøs. Vakkert!
For den som arrangerer jazzfestivaler, eller de jazzklubbene som arrangerer kirkekonserter, bør denne duoen nærmest utstedes med «klippekort». For denne duoen skaper nydelig musikk for den som trenger å puste ut med et kirkebesøk under en travel festival eller fra det daglige stressliv.
Dette er blitt en nydelig utgivelse med to utrolig dyktige musikere som kommuniserer perfekt og som lytter til hverandre på en fremragende måte. Og de åtte låtene (pluss de som er koblet sammen med mer fire improvisasjoner) er som balsam for sjelen. Og etter å ha hørt gjennom platen noen ganger, kjenner jeg at skuldrene senker seg, samtidig som hjernen kobler seg på et annet sted, for at jeg skal få med meg alt de fine samspillet.
Bør gis på blå resept for alle som sliter med stress-symptomer!
Jan Granlie
Trygve Seim (tenor saxophone, soprano saxophone), Frode Haltli (accordion)
