Den britiske tenorsaksofonisten Edward Brian «Tubby» Hayes ble født den 30. januar 1935 og forlot denne verden den 8. juni 1973. Han var multiinstrumentalist, men ble mest kjent for sitt tenorsaksofonspill. Han har på mange måter vært en musiker som har gått litt under radaren for mange jazzinteresserte, men de senere årene har plateselskapet Fontana gjort en stor innsats for å få han fram i lyset.
Tidligere er «Grits, beans and greens – The Lost Fontana Studio Session 1969» utgitt på 1 LP og 2 CDer med 18 spor, inkludert en studiosession med gitaristen Louis Stewart, en 12 CD-boks, «The Fontana Albums (1961-1969)» og en 11 LP-boks med samme stoff.
Men nå får vi fem drivende komposisjoner av Hayes, i tett og fint be bop-samspill med pianisten Mike Pyne, trommeslageren Spike Wells og bassisten og Moldevennen Ron Mathewson, hvor alt swinger nærmest infernalsk fra de fine musikerne.
Det er kanskje verdt å ta med en historie om Ron Mathewson i denne sammenhengen, når man omsider får muligheten til å anmelde en plate hvor han medvirker. Han spilte på Lucullus i Molde på en klubbkveld i Storyville Jazz Clubs regi. Mathewson spilte med et lokalt band, og dette var på den tiden det nærmest var obligatorisk å røyke fra scenen. Og her var ikke Mathewson noe unntak. Med røyken hengene i munnviken, kaster han seg ut i heftig bass-spill, med det resultat at han mister sigaretten inn i bassen. Mathewson griper umiddelbart sin halvliter, som står på pianoet, hiver innholdet inn i bassen, rister den litt, før han fortsetter å spille like infernalsk.
Om det ble røykt i studio under disse opptakene fra 1969, vet jeg ikke. Men musikken er uansett infernalsk, deilig, swingende og tøff.
Hayes var i mange år, en av de ledende saksofonistene på de britiske øyer, og har gjort en rekke plateinnspillinger, blant annet med Ronnie Scott, Cleo Laine, Dave Brubeck, Charles Min gus, Clark Terry, James Moody, Roland Kirk, Georgie Fame, Victor Feldman, Paul Gonsalves, Dizzy Reece, Lalo Schifrin og Stan Tracey for å nevne noen få, men jeg har en følelse av at det var i de mindre formatene, for eksempel med denne kvartetten eller sin egen kvintett på 50-tallet, at han følte seg mest veltilpass. Men han gjorde også en rekke fine storband-plater med eget Big Band.
Men det er i et format som dette han virkelig blomstrer. De fleste låtene er ytterst swingende, men når de tar det ned, som i det fine tittelsporet, viser han også sine ferdigheter, både som balladetolker og komponist.
De andre musikerne følger han hele veien til døren, og jeg må si jeg liker alle tre like godt. De er lyttende og de kommer hele tiden med fine solier, og da særlig pianist Mike Pyne.
Dette er «streit» be bop, fra et land som i mange år ikke ble regnet som et skikkelig jazzland, hvis man ser bort fra en del traurige tradband og en rekke spennende freejazz-sammensetninger. Men Tubby Hayes var virkelig en som fikk godfoten til å røre på seg. Han har en klar og fin tone i hornet, og soliene hans er idérike og fine.
Så nå er det bare å skaffe seg 12 CD-boksen, for å få en skikkelig oversikt over hans livsverk.
Tubby Hayes døde i juni 1973, under sin andre hjerteoperasjon. Han ble kun 38 år gammel, og han ble kremert, og asken ble spredt utover Golders green Crematorium, hvor det nå står å lese på en minneplate over den gode musikeren: «Lenge leve hans hukommelse og musikk».
Og etter å ha lyttet gjennom denne platen noen ganger, er det vanskelig å glemme den fantastiske saksofonisten Edward Brian «Tubby» Hayes.
Jan Granlie
Tubby Hayes (ts), Mike Pyne (p), Ron Mathewson (b), Spike Wells (dr)
