På slutten av1960-tallet begynte finnene å tro på at finsk jazz, spilt og komponert av finner, tross alt kunne være på nivå med det som ble produsert av deres europeiske kolleger, selv om musikken til de finske musikerne fortsatt var på jakt etter en egen og særegen karakter.
I løpet av deres korte levetid ga avantjazz-stjernesekstetten Tuohi Klang ut sitt eneste album på det psych-etiketten UFO. Denne utgivelsen har lenge vært et samlerobjekt og en kulturskatt blant finske jazzinteresserte, og endelig er Svart Records utgitt denne, finske kultskatten på nytt – for første gang noensinne.
Dette var et finske stjerneband som besto av trommeslageren og perkusjonisten Edward Vesala, saksofonisten og fløytisten Pekka Pöyry, saksofonosten Seppe «Paroni» Paakkunainen, bassisten Teppo Hauta-aho, trombonisten Mircea Stan og trompeteren Mike Koskinen.
Pennselmann Hits Vol. 2765, en fin tittel på deres første og eneste utgivelse sammen, er utgitt i tre forskjellige varianter – på klar/grønn marmor, transparent oransje og klassisk sort vinyl – og CD.
På denne gjenutgivelsen, innspilt i Finnvox Studio i Helsinki den 20. april 1972, får vi fem komposisjoner av Koskinen, K. Kalmisto (et slags kunstnernavn til Hauta-aho), Paakkunainen og Vesala, og det hele starter med Koskinens «A-Vara», hvor vi føler nesten vi blir slengt rett inn i noe som kunne vært styrt av Carla Bley og Liberation Music Orchestra eller Art Ensemble of Chicago. Her er blåserne helt i front og med Teppo Hauta-aho sitt særegne bass-spill i tett samspill med Vesalas trommer og perkusjon. Denne nyutgivelsen har jeg en sterk mistanke om at er hentet uredigert fra originalen. For her er tromme og bass i en kanal og resten i den andre. Åpningslåten domineres mye av bass og trommer, og med blåserne, med Stan i føringen, og sett ut fra dagens jazz, så ligger disse musikerne svært langt framme i utviklingen. For dette er mer moderne enn det meste av den jazzen vi får servert i dag, fra relativt unge, finske musikere i sterk utvikling.
Andresporet, «Marssi For Keinonen (General)» er en mars som Carla Bley kunne ha drept for å ha skrevet. Den er skrevet av K. Kalmisto (kunstnernavnet til Hauta-aho), hvor Vesala for vise seg solid fram med en lang og spennende trommeintro, før vi igjen havner rett inn i Carla Bleys rike. Dette er veldig finsk musikk, hvor de viser at det er godt mulig å lage ytterst spennende musikk med det finske som basis. Tøft!
Så følger Paakkunainens «Interlude» som er en kort og frittgående blåserintro til Vesalas «Waltz No. 3», hvor vi får mer Bley og Art Ensemble, og med Vesala som «sjefen». På den tiden var han i ferd med å etablere seg som en av de mest spennende trommeslagerne og perkusjonistene i Europa, h vor han også fikk innpass hos Manfred Eicher i ECM, blant annet på albumet Triptykon med Jan Garbarek og Arild Andersen, innspilt i 1972 og ute på markedet året etter. På denne nesten ni minutter lange låten, er det Vesala som styrer skuta, med kreative bidrag fra blåserne i heftig konversasjon som bygger oppunder Vesalas trommespill på fremragende måte, før vi får en B-del med trombone og bass, før det igjen bygger seg opp med hele bandet.
Så avslutter de med Paakkunainens «Kling Klang», som er mer frittgående improvisasjon helt i AACM-tradisjonen fra Chicago. Når man lytter seg gjennom denne godt over ti minutter lange låten forstår man at de fremste jazzmusikerne i Finland på 1970-tallet, hadde kommet langt i utforskningen av den moderne jazzen og improvisasjonsmusikken. Her starter det med en utmerket trombonesolo fra Mircea Stan, en finsk musiker jeg aldri har hørt om tidligere, og herfra og ut er dette moderne frijazz og improvisasjonsmusikk som like godt kunne vært innspilt i dag.
Bass-soloen til Teppo Hauta-aho er helt på høyde med de mest spennende fra andre siden av «dammen». Og når hele blåseravdelingen kommer inn er dette som hentet ut av det mest spennende vi hører i dag. De to saksofonistene, og kanskje særlig Paakkunainen avleverer strålende spill og gjennomgående får vi praktfullt spill både fra Mircea Stan og Mike Koskinen.
Jeg vet ikke grunnen til at dette bandet ikke holdt sammen lenger enn de gjorde. Men at det kun ble med denne praktfulle utgivelsen, kan vel tyde på at ikke alt var «strøkent» i samarbeidet innad i bandet. Derfor er det enda bedre at plateselskapet Svart Records nå har utgitt denne spennende og fascinerende musikken på ny, med flere av de finske musikerne som, etter hvert, skulle markere seg på den internasjonale jazzscenen, som Teppo Hauta-aho, Seppe «Paroni» Paakkunainen og Edward Vesala.
En fantastisk gjenutgivelse!
Jan Granlie
Edward Vesala (drums, percussion), Pekka Pöyry (alto saxophone, soprano saxophone, flute), Seppe «Paroni» Paakkunainen (baritone saxophone, soprano saxophone), Teppo Hauta-aho (bass, pipe), Mircea Stan (trombone), Mike Koskinen (trumpet)
