Når man setter på en plate med orgeljazz, forventer man å få servert de feteste groover og musikk det er umulig å la føttene forholde seg i ro til. Men det er platen til organisten Txema Riera et unntak fra – i alle fall i de fleste av låtene på platen.
Txema Riera er født i 1981 og han studerte klassisk piano fram til han ble interessert i jazz i de sene tenårene. Opprinnelig er han selvlært på instrumentet før han havnet i studier hos Guillermo Klein, som han også studerte komposisjonsteknikk med. Han ble uteksaminert fra universitetet ESMUC, hvor han studerte med Joan Díaz, Joan Monné og Albert Bover, og han tok timer med Sophia Rossoff, Bruce Barth og Michael Kanan.
De senere årene har han vært med i grupper som Tempus Fugit Ensemble, Cannonball Adderley Legacy, Rossolino Memorial Quintet, Big Acoustic Band, Bruna Johnson, Cesc Miralta Quartet, Movin ‘Wes, Dimitri Skidanov Ellington Project, Victor Correa Vocal Quartet, Esther Condal, og Canto & Basso, blant andre, ingen band som har utmerket seg spesielt på verdensmarkedet. Han har medvirket på en rekke plateinnspillinger, og dette er, så vidt jeg vet, den andre i eget navn. Den forrige, «Terror» kom for noen år siden ut på samme selskap, og var en trioinnspilling med han, gitarist Dani Pérez og trommeslageren Roger Gutiérrez. På sin nye plate opererer han med kvartett som består av Santi de la Rubia (ts), Dani Pérez (g) og Roger Gutiérrez (dr). Selv trakterer han Hammond B-3, selveste «sjefsinstrumentet» blant orgelene.
Vi får åtte komposisjoner, hvor sju er komponert av Riera, mens den siste, fjerdesporet «Petra» er gjort av Silvio Rodriguez.
Jeg nevnte at det var litt overraskende at det ikke var fullt orgelgroove allerede fra starten av platen. I stedet starter de med en vakker ballade, før det bygger seg litt opp i de neste sporene. Men det blir (nesten) hele veien noe uforløst over musikken, og jeg tar meg i å savne den gode, gamle orgelgrooven, som er så typisk for musikere som trakterer Hammond B-3. I stedet slipper han til de andre musikerne, og vi legger spesielt merke til helt ok saksofonspill fra de la Rubia og fint gitarspill fra Pérez. Og versjonen av Rodriguez’ «Petra» er original, fin og et godt stykke unna originalen.
Riera er en god organist, som innimellom tar fram det energiske spillet og «trøkker til» slik vi liker det, og da løsner musikken på en fin måte. Og med god støtte av de andre musikerne, er dette orgeljazz som fansen sikkert vil like. Selv skulle jeg ønske mer energi og at de hadde sluppet seg mer løs både i ensemblespillet og i soliene.
Jan Granlie
Txema Riera (hammond B-3), Santi de la Rubia (ts), Dani Pérez (g) og Roger Gutiérrez (dr)
