Den tyske saksofonisten Gebhard Ullmann er en av veteranene innenfor den tyske frijazzen, den musikken, som på mange måter, satte standarden for mye av den frijazzen slik vi kjenner den i dag. Han har bodd både i Berlin og New York, og i 1983 startet han kvartetten Out To Lunch (senere med Enrico Rava), prosjektet Minimal Kidds (med Niko Schäuble , Trilok Gurtu, Glen Moore) og forskjellige trioer med Steve Argüelles, Marvin Smitty Smith og Phil Haynes. I 1991 startet han sitt prosjekt Tá Lam (opptil ti treblåsere pluss trekkspill) som turnerte over hele verden og ga ut fire CDer som ble en favoritt hos mange anmeldere over hele verden. 1993 inviterte Soul Note-grunnleggeren Giovanni Bonandrini ham til å starte prosjektet Basement Research i New York. Vi har tidligere anmeldt Ullmanns plate «Impromptus and Other Short Works» på WhyPlayJazz med hans Basement Reserch, og anmeldelsen kan du lese HER.
Opprinnelig var dette en kvartett med Ellery Eskelin (senere Tony Malaby), Drew Gress og Phil Haynes, senere ble det en kvintett med Steve Swell, Julian Argüelles, John Hebert (senere Pascal Niggenkemper) og Gerald Cleaver, og de ga ut syv CDer. Noen av de andre prosjektene Ullmann ledet eller co-ledet og komponerte musikk for var en Berlin-basert klarinetttrio (med Jürgen Kupke, Michael Thieke), den transatlantiske kvartetten Conference Call (med Michael Jefry Stevens, Joe Fonda, Matt Wilson, senere Han Bennink og George Schuller) trioen BassX3 (med bassistene Chris Dahlgren og Clayton Thomas pluss Ullmann på bassfløyte og bassklarinett) han var med på å lede prosjekter med Steve Swell – The Ullmann/Swell 4 (med Hill Greene og Barry Altschul) og The Chicago Plan (med Fred Lonberg-Holm og Michael Zerang), den fransk/tyske Double Trio de Clarinets (klarinetttrioen pluss Jean-Marc Foltz, Sylvain Kassap og Armand Angster), den Berlin-baserte kvartetten GULF of Berlin, duo med vokalist Almut Kühne og den elektroakustiske trioen das Kondensat (med Oli Potratz og Eric Schaefer). 2019 ga han ut platen microPULS, med den første kvarttone-piano-kvartetten. Han jobber også som komponist og har skrevet musikk for forskjellige kammermusikkensembler inkludert to strykekvartetter og flere solostykker for treblåseinstrumenter. Han skrev også flere større verk for klassiske orkestre og et nytt partitur for filmen Berliner Stilleben fra 1929 av László Moholy-Nagy for BuJazzO plus-koret som en del av prosjektet Klingende Utopien – 100 Jahre Bauhaus.
Som sidemann jobber han i den faste kvartetten til New York-gitaristen Scott DuBois, i orkestrene til den japanske pianisten Satoko Fujii, den tyske pianisten Hannes Zerbe og den belgiske pianisten Bram De Looze. Han var medlem av prosjekter som The Silent Jazz Ensemble, Chris Dahlgrens Lexicon, Berlin-baserte Die Elefanten og mange andre. Han har også jobbet med blant andre Paul Bley, Keith Tippett, Frank Gratkowski, Ernst-Ludwig Petrowski, William Parker, Herb Robertson, Bob Moses, Bobby Previte, Lauren Newton, Andrew Cyrille, Sylvie Courvoisier, Willem Breuker, Tom Rainey, Ivo Papazov, Frank Möbus, Tyshawn Sorey og skuespilleren Otto Sander. Han har medvirket på et stort antall utgivelser, og flere av platene i hans navn er blitt samlerobjekter for «nerdene» i jazzbransjen.
Steve Swell og Barry Altschul skulle være velkjente musikere blant våre følgere, mens Hilliard Greene er en musiker med bakgrunn fra Berklee, som har spilt med vokalisten Jimmy Scott i 20 år, samtidig som han også har spilt med Cecil Taylor og Don Pullen. I 2003 kom hans soloalbum Alone, og han har vært å høre med musikere som Dave Douglas, Klaus Kugel, Perry Robinson, Charles Gayle og vibrafonisten Patricia Brennan.
På dette opptaket, møter vi han på tenorsaksofon og bassklarinett, sammen med trombonisten Steve Swell, bassisten Hilliard Greene og trommeslageren Barry Altschul, og innspillingen er gjort i Parl West Studio den 11. april 2007. De fire første komposisjonene er gjort av Swell, mens Ullmann står ansvarlig for den femte og siste.
Og det starter med Altschuls trommespill i «Planet Hopping On A Thursday Afternoon». Her bygger Altschul opp en fin intro til de andre musikerne, hvor bassen først kommer inn, før Swell og Ullmann legger seg på med et fint og litt «grovt» tema. Og vi merker raskt at Swell og Ullmann passer godt til hverandre der de spiller temaet unisomt på trombone og tenorsaksofon. Første solist ut er Ullmann, og vi kan fornemme det litt typisk, tyske i frijazzen, som for eksempel Peter Brötzmann, men i adskillig mer «kontrollerte>» former enn det Brötzmann holdt på med i 2007. Han har muligens hentet inspirasjon fra flere av sine amer4ikanske kolleger, og soloen hans er kreativ, på drivende og spennende, over 4/4 i bassen. Og da Swell overtar er vi akkurat der vi skal være. Musikken minner en del om det The New York Art Quartet gjorde en del år tidligere, og Swells solo er energisk, rå og tøff. Mot slutten får vi en kort sekvens som er heftig frijazz på sitt aller beste, og vi er i gang!
Åpningen var strålende, og det er bare å lene seg tilbake og la Swell og de andre servere den roligere «La Mariposa», med Ullmann med strålende bassklarinettspill. Spillet minner ikke så rent lite om Eric Dolphy, slik man kan forestille seg at Dolphy ville spilt om han var med oss i dag. Og når Swell kommer inn etter drøyt fire minutter, har vi fått en strålende bassklarinettsekvens, som kunne fått «tapeten til å flerre av veggene», selv om han tar det relativt rolig. Vi får en fin bass-solo som følger opp bassklarinettsoloen på en fin måte, før en kort versjon av temaet avslutter låta.
Så får vi den fine «Sketch #4», som helt klart er komponert, eller avtalt godt på forhånd. For denne låta kommer i flere «avdelinger», med Swell som hovedsolist. Og her beviser Swell at han er en av de aller, aller beste trombonistene vi har på kloden per i dag. En strålende, kreativ, kraftig og råtøff solo! Det er bare så vidt Ullmann slipper til med noen få innspill, før det Ornette Colmanske temaet overtar. Praktfullt!
Så tar de det ned igjen i tittelsporet, «We’re Playing In Here?». Dette er den «løseste» låten på platen, hvor samspillet mellom tenorsaksofon og trombone er tett og fint. Det er som en samtale mellom to venner, hvor de snakker om ting de er enige om, selv om det er litt sårhet i «samtalen».
Så avslutter de dette utmerkede settet med Ullmanns «Kleine Figuren», og her er samtalen mellom de to gått over til en heftigere diskusjon. Det er Swell som fører ordet, med Ullmann halsende etter, og med Altschuls løse og fine trommespill som gjerne vil blande seg i samtalen. Men det er ikke lett å komme til i dette selskapet. Men han gjør en iherdig innsats med å kommentere det de to blåserne diskuterer. Og det hele utvikler seg til en strålende frijazzsekvens, hvor Swell virkelig får «strekt ut».
Etter hvert gir Ullmann litt opp diskusjonen og lar Swell holde på. Men da holder Swell en liten pause, og Ullmann legger inn et fint tema, som bass og trommer henger seg på. Dette godtar Swell, og legger seg fint på i fellesskapet, og freden er gjeninntatt. Her får endelig Altschul også slippe til med en fin trommesolo, får de går inn for landing med alle fire på plass.
Dette er blitt en strålende innspilling fra fire musikere som virkelig forstår denne formen for frijazz. Det svinger nesten hemningsløst innimellom, og solistprestasjonene er nesten overveldende. Og når ensemblespillet sitter så godt som her, så får vi en utmerket innspilling det er merkelig at vi har måtte vente helt til nå før vi fikk høre.
Jan Granlie
Gebhard Ullmann (ts, bcl), Steve Swell (tb), Hilliard Greene (b), Barry Altschul (dr)
