Den finske trompeteren Verneri Pophjola, har de senere årene utviklet seg til å bli den mest kjente jazztrompeteren i Finland. Han har gjort flere kritikerroste plater på Edition Records og ACT, og hans konserter fylles alltid opp.
Under Tampere Jazz Happening i fjor, fikk vi høre han gjøre faren, Pekka Pohjolas musikk for første gang, og det er den musikken vi får høre på «Pekka».
Verneri ble født inn i et musikalsk dynasti, hvor hans bestefar, Ensti Pohjopla var en respektert og svært aktiv leder av amatørband og cellist. Faren, Pekka Pohjola, var en internasjonalt respektert jazz- og rockemusiker på 70-tallet, blant annet som leder av progrock-bandet Wigwam, sammen med gitaristen Gábor Szabó, Mike Oldfield (på platen «Exposed» 1979), Made In Sweden, og en rekke plater i eget navn, hvorav noen nå er gjenutgitt på plate.
Pekka Pohjola døde i 2008, kun 58 år gammel, noe som skapte et tomrom i den finske musikken. Han hadde levd et omflakkende liv som musiker, og han var nok ikke den som tok farsrollen altfor høytidelig. Men etter å ha forlatt familien hadde han tidvis kontakt med sønnen Verneri og hans bror Ilmari (som mange kjenner som trombonist blant annet i Oddarang).
Så når Verneri fikk tilbud å å gjøre farens musikk, ble han klar over at han hadde et nært forhold til farens musikk, og at dette var et prosjekt som kunne være interessant å se på.
Vi møter trompeteren sammen med Tuomo Prättälä på Fender Rhodes, Teemu Viinikainen på gitar, Mika Kallio på trommer og Antti Lötjönen på bass, musikere som kjenner Verneri fra lang tid tilbake, og som spiller med han i flere andre konstellasjoner.
Vi får sju komposisjoner, og det starter med den Miles Davis-aktige «The Dragon of Kätkävaara», som går rett til kildene, og hans fars musikk, med klare linjer til Miles Davis og hans «Tribute to Jack Johnson».
Deretter får vi kjente Pekka Pohjola-komposisjoner, som var med på å gjøre både han og bandet Wigwam til internasjonale stjerner. «First Morning», med et velkjent tema, beviser at denne gjengen musikere har vært kjent med både Pekka Pohjola og Miles Davis musikk.
Og hele veien tar de oss tilbake til den gode delen av jazzen fra 70-tallet, med kretsen rundt Miles Davis som en av inspirasjonskildene.
Noe av det som er mest interessant med denne innspillingen, er at Verneri på en så overbevisende måte å kombinere sin fars psykedeliske musikk med en av sine helter, Miles Davis. Den fine balladen «Inke and Me», viser at det ikke kun er «Jack Johnson»-kjør fra start til mål, men at denne musikken fungerer godt også i det mer nedtonede. Men når de virkelig «tar av», som i den psykedeliske «Pinch», så låter det 70-tall, slik 70-tall skal låte. Her får jeg også en følelse av Ian Carr i bakhodet, mens på «Madness Subsides», er det faren, Pekka, som trer fram i lyset.
Låten «Benjamin», fra farens innspilling «Changing Waters», ble en hit, både i Finland og i andre deler av verden, og er en fin, nesten popaktig melodi, hvor Verneri spiller nydelig, og ikke så tett opptil Miles Davis, som på de foregående sporene.
Og så avslutter de med «Innocent Questions», som også er hentet fra «Changing Waters», og er en fin ballade, hvor Tuomo Prättälä setter en tydelig standard fra start, før de andre kommer smygende. En vakker og nær hyllest til Pekka Pohjola!
Dette er blitt en litt annen plate enn de foregående fra Verneri Pohjola. Og når man skal gjøre et konseptalbum som dette, så skjer det gjerne at man må justere litt på det man tidligere har holdt på med. Og det synes jeg de har gjort på en fremragende måte. Pohjola får vist at han ikke bare er en dyktig trompeter, men også at Miles Davis er et stort forbilde. Anbefales!
Jan Granlie
Verneri Pohjola (tp), Tuomo Prättälä (Fender Rhodes), Teemu Viinikainen (g), Mika Kallio (dr), Antti Lötjönen (b)
