Det er ikke så ofte vi på salt peanuts* anmelder musikk fremført av en vokalist, en harpist og en musiker som trakterer elektronikk og sound design. Men det er hva vi får fra Veronika Harcsa, Anastasia Razvalyaeva og Bálint Bolcsó. Harcsa har bodd en periode i Berlin hvor hun spilte med blant andre David Friedman, Julia Hülsmann, Samuel Blaser og David Helbock. Men hun har fartet mye rundt og også spilt med musikere som Erik Truffaz, Enrico Pieranunzi, Kris Defoort, Nicola Conte, The Franz Liszt Chamber Orchestra, Concerto Budapest og mange flere.
Anastasia Razvalyaeva har bakgrunn som klassisk harpist, og hun har spilt mye rundt i Ungarn i alt fra barokk til mer moderne musikk, og har gjort flere solokonserter og i kammerorkestre i de mest prestisjefylte, Ungarske konserthaller.
Sammen med Bálint Bolcsó har de jobbet med å utvikle den klassiske komponisten Franz Schuberts sanger.. Elektronikken på dette albumet spenner over hele spekteret av elektronisk musikk fra abstrakt støy til techno, og går langt utover å transformere lyden til stemmen og harpen: Bolcsó skaper sin egen lyd fra utvalgte musikalske elementer i Schuberts sanger, og lokker både stemmen og harpen inn i en intens dialog. Selv om Schuberts musikk er mest kjent for sine transcendente harmonier, fant trioen ut at rytme er like viktig, så de forsterket dem som grooves.
Vi får 11 «strekk» fra Schuberts katalog, og som en som ikke kan regnes som kjenner av komponistens verk, har jeg forsøkt å lytte til musikken som om den var skapt der og da av de tre musikerne.
Trioen starter med «Wanderers Nachtlied» med Harcsas sarte vokal i front foran elektronikk, som er mikset slik at dette kan høres «gammelt» ut. Og jeg blir umiddelbart grepet av den sarte og fine vokalen. Og selv om Harcsa har jobbet mye med jazzmusikere, er hun utvilsomt en vokalist med klassisk bakgrunn. I andresporet «Aufenthalt» føler jeg at vi er på plass i Berlin i mellomkrigsårene, med en slags kabaretstemning fra de «mørke kjellere» i byen. Her føles vokalen av fint og rytmisk spill både på harpe og elektronikk, før vi får «Die Stadt», som er electronica, hvor musikken og tolkningen ligger et godt stykke unna det som var mulig å lage på komponistens tid. Mer inderlig vokal, hvor elektronikken blir en fin kontrast, og hvor harpen kommer fint inn, og hvor det hele ender opp i en relativt fri tolkning.
Og slik fortsetter det vis Schubert-sangene «Auf dem Flusse», «Die Krähe», «Ihr Bild», «In der Ferne», «Meeres Stille», «Der Leiermann» og «Der Doppelgänger», før de avslutter med «Des Baches Wiegenlied», som jeg mener jeg har hørt i andre versjoner tidligere, men aldri i nærheten av hvordan den blir servert her. Vokalen fremføres, så vidt jeg kan forstå, relativt «etter boka», men ikke uten at vokalen går litt i ytterkant av hva Schubert har skrevet ned. Men den er med på å utvide begrepet rundt Schbert. Harpen ligger omtrent midt i mellom det tradisjonelle og det moderne og frie, mens elektronikken er det som gjør dette til en utgivelse som skiller seg kraftig ut fra det jeg tror var Schuberts intensjoner da han komponerte musikken og sangene på begynnelsen av 1800-tallet.
Og trioen gjør den gamle komponisten til noe som blir aktuelt i dag. Selv om mye, særlig vokalen og harpen, minner om mellomkrigstidens Berlin og kabaretene, så trekker den fine og varierte elektronikken til Bolcsó musikken inn i vår tid. Og hele vegen blir musikken variert og spennende, og jeg lar meg spesielt fascinere av de sekvensene og sangene hvor Bolcsó opererer i elektronikkens «underverden» mens vokalen ligger nesten i et operette-landskap.
På grunn av den fine musikalske variasjonen, nyskapingen og «lenkene» til flere av de som har tolket Berlins undergrunn på plater og konserter de senere årene, og har gjort denne tradisjonen populær igjen, som Ute Lemper og Marilyn Faithfull, som er to av de jeg tenker på når det gjelder fornyelse av tradisjonen, selv om stemmen til Harcsa, harpespillet til Razvalyaeva og elektronikken til Bolcsó ligger et godt stykke fra disse.
Dette er blitt en strålende utgivelse, med musikk i grenselandet mellom kabaret, klassisk, jazz og fri improvisasjon, som fascinerer, og som, i alle fall, har fått åpnet mine ører for Franz Schuberts musikk, selv om den her serveres på en ytterst fin og original måte. Her står høydepunktene i kø. Hør for eksempel på den nydelige «Meeres Stille», som kanskje er den som ligger nærmest originalen eller den flotte «Die Stadt», og du forstår hva jeg mener. Eller «Aufenthalt» (både den og «Die Stadt», kan du høre under)
Jan Granlie
Veronika Haecsa (vocals), Anastasia Razvalyaeva (harp), Bálint Bolcsó (electronics, sound design)
