The American, Los Angeles-based Silverscreen Sextet of drummer Vijay Anderson first convened on Martin Luther King, Jr. day in 2017 for a performance accompanied by the immersive 360-degree video projections by Tim Hix, who also did the cover art for «Live at the Angel City Jazz Festival». The Silverscreen Sextet performed again on Martin Luther King, Jr. day of 2018 in downtown Los Angeles and later that year at the Angel City Jazz Festival at the World Stage, each time with video projection by Hix. The music and visuals were inspired by King’s commitment to social justice, focused on Los Angeles, seen not from the shiny image portrayed to outsiders but from the inside, from the bottom up where wealth inequality, racism, and the struggle against them was most evident.
The Silverscreen Sextet features heavyweight musicians-improvisers from the Los Angeles scene, except Anderson and sax player Hafez Modirzadeh who were based in Northern California (Anderson has since relocated to New York) – the veteran and long-time comrades cornet player Bobby Bradford and reeds player Vinny Golia, and younger double bass player Robert Miranda and tubist William Roper, all known for their uncompromising music, personal and political. Anderson recorded before with Golia in bass player Adam Lane Trio and with Bradford, Modirzadeh and Miranda («Live at the Blue Whale», NoBusiness, 2018). The Silverscreen, obviously, references Hollywood, but the Silverscreen Sextet plays in front of a screen where Hix’ video projections were screened.
The music of Anderson’s Silverscreen Sextet is, naturally, politically engaged, and his challenging and inclusive pieces are rooted deeply in the jazz and blues legacy, with strong spiritual overtones. This live recording begins with «Invisible Visible (for Martin Luther King Jr)». The title is a quote from a sermon by King, calling for seeing poverty and injustice as a political and spiritual problem. King’s call connected individuals into a political movement, which was, of course, a threat to the status quo then, as now. The spiritual vein intensifies through the collective improvisation and the reserved, gospel-like call-and-answer groove of this piece. King’s political ideas are expanded on the open to individual improvisation, «The Insidewalk», relating to what is made visible from the inside rather than the façade portrayed in mainstream media, meaning that from the sidewalk where that wave of protest and change will come and be felt. The set continues with the mourning ballad «Angels Flight», criticizing what is claimed to be the world’s shortest funicular railway and ignoring its troubling history of displacement that benefited only the wealthy.
The Silverscreen side of this sextet presents the blues-y «Easy, Mouse», referring to the characters of author Walter Mosle – the hard-boiled detective Ezekial «Easy» Rawlins, and his friend Raymond «Mouse» Alexander, both were living in the Watts neighborhood of Los Angeles. Bradford’s poetic solo embodies the conflict between these picturesque characters, among strong improvised contributions of the sextet members. «Almost Not Crazy (for Gena Rowlands)» follows and is based on a line spoken by actor Rowlands in director John Cassavetes’ film «Love Streams». Golia’s intense clarinet solo relates to the complex types of love and relationships portrayed in Cassavetes’ films, but also illustrates John Carter’s seminal influence. This segment is concluded with a reprise «Easy, Mouse» tied to a new composition, «Degrees of Gray in Los Angeles», referring to the poem «Degrees of Gray in Philipsburg» by Richard Hugo, which on the surface is about a failing silver-mining town, but more about hope, simple pleasures and the recognition of others. Accordingly, the Sextet turns this piece as marking a resolution to continue the struggle.
This album is concluded with three short bonus pieces, found only on the Bandcamp version of the album, all recorded at the Handbag Factory. «Kimba» is a playful improvised duet between Roper – who adds spontaneous poetry – and Modirzadeh. «A Slice of Vinny’s Life» features a wild and intense improvisation from Golia on the unusual G mezzo-soprano saxophone, whose range is between the alto and soprano saxophones, matched by the intense and dense drumming of Anderson. The last piece, «House of Vetes», is another tribute to Cassavetes, and a reminder that he often used his own house as a film set. This 3/4 blues that leads to a cathartic concluding to this great, inspired set of compositions.
Eyal Hareuveni
……….
Vijay Anderson er trommeslager, bandleder, komponist og lærer som nylig flyttet fra California til Brooklyn, New York. Han har spilt med en rekke Los Angeles-baserte musikere som Vinny Golia, Ben Goldberg, Sheldon Brown, Darren Johnston, , Lisa Mezzacappa, Aaron Bennett, Ava Mendoza, Hafez Modirzadeh og Marco Eneidi, for å nevne noen. Og han har jobbet mye med bassisten og komponisten Adam Lane som en del av Lane’s «Full Throttle Orchestra», Adam Lane Trio med Vinny Golia, og Adam Lane’s «Blue Spirit Band» med Avram Fefer og Roy Campbell.
Anderson har komponert for filmskaperne Jeff Kao og Tim Hicks, samt for prosjekter for Facing East Dance Company. Han har også spilt med Connie Crothers, Daniel Carter, Roberto Miranda, Bobby Bradford, William Roper, Jamaaladeen Tacuma, Darius Jones, John Tchicai, Wadada Leo Smith, Herb Robertson, Steve Swell, Kenny Wessel, Ken Filiano, Karl Bergers Stone Workshop, Steve Adams, Bill Horvitz Expanded Band, og mange andre musikere i hovedsak med base på vestkysten av USA.
Hans Silverscreen Sextet spilte sammen første gang i Los Angeles på Martin Luther King Jr.-dagen i 2017 i en unik kuppelformet bygning som åpnet for 360-graders videoprojeksjoner laget av Tim Hix. Gruppen spilte igjen på Martin Luther King Jr.-dagen året etter, men da i sentrum av Los Angeles og senere på året på Angel City Jazz Festival, hver gang med videoprojeksjoner av Tim Hix. Musikken og grafikken, hvis opprinnelige inspirasjon kom direkte fra Martin Luther Kings sosiale engasjement som dreide seg om rettferdighet, fokuserte på hva som skjedde i Los Angeles, ikke sett utfra det bildet som ble vistoffentligheten via massemediene, men fra innsiden, fra bunnen hvor forskjellen mellom rik og fattig var stor, og rasismen var (og er) tydelig.
De fleste av musikerne i bandet har sin bakgrunn fra California og den amerikanske vestkysten, og det er et band med en viss frittgående tradisjon innenfor vesten vi får møte i sekstetten. Vi får høre kornettisten Bobby Bradford, klarinettisten og barytonsaksofonisten Vinny Golia, saksofonisten Hefez Modirzadeh, bassisten Roberto Miranda og tubaisten William Roper, i tillegg til Anderson på trommer, i sju låter, hvor de seks første er innspilt den 4. oktober 2018 på the World Stage, og sistelåta, som regnes som bonuslåt, er innspilt på Martin Luther Kong Jr’s Day den 15. januar samme år i Handbag Factory.
Når slike plater ramler ned i postkassen hos salt peanuts* sitt Danmarkskontor, med musikere man ikke kjenner så veldig godt til (her med unntak av Bobby Bradford og Vinny Golia), begynner man å lure på hvordan i all verden de har funnet adressen til vårt enkle webmagasin. Men det er tydelig at det er mange der ute som kjenner til salt peanuts* adskillig bedre enn de som fordeler støttemidler til slike magasiner her i Norden, for innimellom kunne vi faktisk ønsket oss litt mer velvilje fra diverse bevilgende myndigheter. For å drive salt peanuts* på gratisbasis år etter år, og med det som hovedbeskeftigelse, hadde det vært helt ok å kunne leve av det.
Men nok klaging! For det er musikken til Vijay Anderson’s Silverscreen Sextet dette skal handle om. Alle komposisjonene er laget av Anderson, med unntak av femtesporet, «Improvisation», som er en kollektiv improvisasjon, og de starter med «Invisible Visible (for Martin Luther King Jr.)», en fin ballade i det moderne landskap, som jeg oppfatter som noe som kunne vært brukt som musikk til en eller annen «moderne» danseforestilling på 60-eller 70-tallet, eller som lydkulisse til en kunstfilm fra samme tid. Men etter hvert utvikler låten seg til å bli en løs og fin jazzlåt i det moderne landskapet, og i en retning som jeg synes tar dem mot mye man har hørt fra for eksempel Henry Threadgill de senere årene. Det er fin og spennende kommunikasjon mellom blåserne, med klarinetten i ene enden og tubaen i andre. Dette er en relativt lang komposisjon som er delt inn i flere deler, bundet sammen av Andersons trommer, som styrer skuta med myndig hånd. Men innenfor de enkelte strekkene, er det relativt åpent for den enkelte musiker til å finne kreative løsninger, noe jeg synes fungerer flott. De har en felles idé om hvor de skal musikalsk, men kun i form av skisser. Det kreative og utviklingen av disse skissene, er denne gjengen fullt ut i stand til å gjøre noe kreativt og spennende av i fellesskap.
«The Insidewalk» har ett eller annet som kan minne om Charles Mingus over seg i komposisjonen. Det starter med bass og tuba, før de andre kommer inn, og det swinger ubekymret og akkurat passe løst, før vi får «Angels Flight», en ballade hvor vi spesielt legger merke til altsaksofonspillet til Modirzadeh og, som alltid, Bobby Bradfords kornett.
Deretter følger «Easy, Mouse (for Walter Mosley)», som også befinner seg i et slags Mingus-landskap oppgrader til 2018, kombinert med Threadgills instrumentering med Ropers tubaspill i en viktig rolle. Akkurat passe løst og fint, før vi får den korte «Improvisation», en morsom sak med tuba, bass og sopransaksofon i hovedrollene.
«Almost Not Crazy (for Gena Rowlands)» er en låt som swinger akkurat så løst som den skal når det er disse musikerne som spiller. Musikken er ytterst morsom og det er nesten utrolig at de får det hele til å henge sammen i all «frigjøringstrangen». Men i det Miranda «tar grep» og setter opp en drivende bassgang, og Golia hekter seg på med heftig klarinettspill, swinger det nesten hemningsløst. De andre musikerne kommer til, og med et nesten litt tafatt eller naivt trommespill, som ender opp i en flott trommesolo, blir dette en perle av en låt, som må være noe av det heftigste man har hørt siden Art Ensemble of Chicago var på høyden. En fantastisk låt hvor alle musikerne er med på å gjøre låten til en real «höydare»!
Så avslutter de med bonussporet «Easy, Mouse/Degrees of Grey in Los Angeles». Her virker det som vi kommer inn litt ute i låten(e), men etter kun få sekunder er vi inne i det, med en litt dansende tubastemme under Golias klarinett. Etter en stund legger Miranda en drivende 4/4-gang i bassen, i ren Mngus-stil, som underlag for Bradfords strålende kornettspill, før de andre kommer inn, og jeg får en følelse av Art Ensemble of Chicago, Sun Ra og, til og med, noen av de «gale» favorittbandene fra Nederland, som Instant Composers Orchestra (ICP) og Willem Breuker Kollektief. Deilig!
Dette er blitt en strålende plate i det relativt frie landskapet, men med klare og tydelige røtter tilbake til 60-tallets mest spennende jazzutøvere. Vi møter seks musikere som, med all tydelighet, viser at de elsker den musikken Anderson har «skrevet» til dem, og de er hele veien med på å gjøre «komposisjonene» til perler. En plate jeg anbefaler på det sterkeste!
Jan Granlie
Vijay Anderson (dr), Bobby Bradford (cor), Vinny Golia (b-cl, g-messo ss, bs), Hafez Maodirzadeh (as, ts), Roberto Miranda (b), William Roper (tuba, water buffalo horn, cow femur, v)
