Den finske bassisten Ville Herrala er født i 1979 og har vært lærer ved Sibelius akademiet i Helsinki siden 200. Han har studert bass-spill i Göteborg hos Anders Jormin og vi har hørt han i band som Plop, Innanen 10+, Jukka Eskola Soul Trio +1, og en rekke andre finske band. Han har også spilt med Benny Golson, John Tchicai, Joshua Redman, Jerry Bergonzi, Uri Caine, Jim Black og mange flere.
Men det er som solobassist vi møter han på platen «PU:». Låtene har fått tittlene «PU: 1.14», og vi får ta del i hele spennet i Herralas solospill, fra den friske og heftige åpningslåta, via bass-spill med bue til mer konvensjonelt og neddempet bass-spill.
De fjorten «strekkene» girt et svært godt bilde på hvem Herrala er som musiker, og det er deilig å høre han mutters alene i studioet, hvor han er selve hovedpersonen.
I motsetning til en del andre slike solobassplater, synes jeg man får et godt innblikk i den finske folkesjela gjennom de 14 «strekkene». Og Harrala er en dyktig bassist, som har evnen til å variere spillet sitt mye, noe som gjør platen variert og spennende.
Musikken ligger i et fritt improvisert, moderne landskap, og han bruker bassens muligheter for alt hva den er verdt, uten hjelp av elektronikk eller andre dippedutter. Innimellom synes jeg han imponerer med teknisk briljant spill, som i femtesporet «PU: 5», hvor jeg har en mistanke om at har sneket inn litt dubbing, men jeg er slett ikke sikker.
For den som sysler med akustisk bass-spill, kan nok denne platen være verdt å lytte til. For oss som «aldri har satt våre ben i en bass», er det gså spennende å følge hans ideer og hvordan han løser det å lage 14 låter for solo bass, som alle er forskjellige, og hvor han aldri tråkker i de samme sporene.
Spennende!
Jan Granlie
Ville Herrala (b)
