Den amerikanske trompeteren Wadada Leo Smith, tror jeg at jeg først oppdaget i 1979, da han kom med sin første ECM-innspilling «Divine Love», hvor han spilte sammen med saksofonisten og klarinettisten Dwight Andrews, vibrafonisten Bobby Naughton, trompeterne Lester Bowie og Kenny Wheeler og bassisten Charlie Haden.
Etter det har det kommet plater «rekende på ei fjøl» på en rekke forskjellige selskaper, både Tzadik, PI Recordings, og ikke minst det finske selskapet TUM Records.
Han kommer opprinnelig fra Missisippi, og startet med trommer, før han gikk over til fransk horn og mellofon, før trompeten tok han. Han spilte i flere R&B-band, men i 1967 ble han medlem av AACM (The Association for the Advancement of Creative Musicians), og han var med på å starte Creative Construction Company, en trio sammen med fiolinisten Leroy Jenkins og saksofonisten Anthony Braxton.
Opp gjennom årene har han vært et svært aktivt medlem av AACM, og han har spilt med nesten det som kan krype og gå av kreative jazzmusikere etter det. Derek Bailey, Henry Keiser («Yo Miles» – 1998), Ed Blackwell («The Blue Mountain’s Sun Drummer» – Kabell, utgitt i 2011), Muhal Richard Abrams, Marion Brown, Frank Lowe, Matthew Ship, John Zorn og Spring Heel Jack.
På «The Great Lakes Suites» har han satt sammen, kanskje det beste bandet han har hatt siden debuten, «Creative Music – 1» (Kabell) i 1972. Legenden Henry Threadgill spiller altsaksofon, fløyte og bassfløyte, John Lindberg spiller bass, og Jack DeJohnette trakterer trommene bedre og annerledes enn vi har hørt han på mange år.
Som man forstår av tittelen «The Great Lakes Suites», så består innspillingen av suiter tilegnet de store, amerikanske sjøene – en naturlig konsekvens av at man oppholder seg i Chicago, kanskje?
Det starter med «Lake Michigan», før vi får «Lake Ontario» og «Lake Superior» på førsteCDen. Den andre plata inneholder hyllester til «Lake Huron», «Lake Erie» og Lake St.Clair», uten at jeg skal skryte på meg at jeg kan noe særlig om dybder, beliggenhet osv. om disse. Men det spiller heller ingen rolle.
Alle komposisjoner er gjort av Smith, og alt er gjort på en strålende måte. Ved siden av Smiths fine komposisjoner og kreative trompetspill, merker vi oss spesielt trommespillet til Jack DeJohnette. Her beviser han for alvor at han er en av jazzens aller ypperste på sitt instrument, og at han kan mer enn å adlyde Keith Jarretts grynt og henvisninger i hans trio. Han er hele tiden framme på tuppa, og bidrar hele veien med strålende, og totalt annerledes spill enn vi er vant til å høre fra den gamle mester.
Likeledes liker jeg bassist Lindbergs originale spill. Ikke så veldig langt unna en del andre AACM-bassister, man allikevel originalt. Den gamle hedersmann, Henry Threadgill er nok den som markerer seg minst, særlig på altsaksofonen. Men det er sjelden man hører noen spille jazz på fløyte med en slik overbevisning som Threadgill. Og på bl.a. «Lake Superior» avleverer han en solo som vi ikke har hørt fra Threadgill siden glansdagene med Air på 80-tallet.
Wadada Leo Smiths spill ligger og vaker i grenselandet mellom Lester Bowie og Miles Davis, hvis du forstår, et sted det ikke kan være spesielt galt å oppholde seg. Han leverer trompetspill med enorm energi, selv om han ikke hele tiden skal fremheve seg selv. Her er det komposisjonene og kvartettspillet som er det viktigste.
Mange anmeldere har kåret denne innspillingen til en av de beste i 2014. Jeg stiller meg i den lange køen av beundrere. For dette er en form for oppdatert 60-talls frijazz jeg virkelig kan like. Hvis du har sans for gode, gamle Art Ensemble of Chicago, og savner nye plater med dem, så kan dette være en fullgod erstatning!
Rett og slett en strålende innspilling!
(Til sommeren kommer Jack DeJohnette til Europa med et band som bl.a. inneholder Henry Threadgill. Da tror jeg vi får mulighet til å høre Jack DeJohnette i et landskap som ikke ligger langt unna det vi blir servert på sølvfat på denne plata).
Jan Granlie
Wadada Leo Smith (tp), Henry Threadgill (as, fl, bfl), John Lindberg (b), Jack DeJohnette (dr)
