Den amerikanske trompeteren Wadada Leo Smith, eller Ishmael Wadada Leo Smith, er født i Leland, Missisippi, den 18. desember 1941. Det vi si at han snart fyller 80 år. Han var en av tre finalister for 2013 Pulitzer Prize for albumet «Music for Ten Freedom Summers», som ble utgitt i mai 2012. Han hadde sin tidlige karriere i forskjellige r&b-grupper, og i 1967 ble han medlem av AACM og grunnla Creative Construction Company, en trio med Leroy Jenkins og Anthony Braxton. Han startet også et annet band, New Dalta Ahkri, sammen med musikere som Henry Threadgill, Anthony Davis og Oliver Lake.
På 70-tallet studerte han etnomusikologi ved Wesleyan University, og spilte igjen med Anthony Braxton, i tillegg til å spille inn plate med Derek Bailey’s Company. På midten av 80-tallet ble han Rastafarian og begynte å bruke navnet Wadada. I 1993 begynte han å undervise ved Cal Arts,[2] en stilling han hadde til 2014. I tillegg til trompet og flygelhorn, spiller han flere verdensmusikkinstrumenter, inkludert koto, kalimba og atenteben (ghansk bambusfløyte). I 1998 ga han og gitaristen Henry Kaiser ut platen «Yo, Miles!», en hyllest til Miles Davis sin da mindre kjente elektriske periode fra 1970-tallet. På dette albumet spilte Smith, Kaiser og en stor gruppe musikere inn coverversjoner og originale komposisjoner inspirert av Miles’ elektriske musikk. Og det var med denne utgivelsen «verden» virkelig fikk øynene opp for denne spennende trompeteren. Og de senere årene er det kommet en rekke utgivelser fra den gode trompeteren, og i de siste årene er mange å finne på det finske plateselskapet TUM Records, hvor det nesten kan virke som han har frie tøyler.
Som en del av feiringen av 80-årsjubileet, gir TUM Records ut «The Emerald Duets», en boks med fem CDer hvor Smiths samarbeider med fire av dagens ledende trommeslagere; Pheeroan akLaff, Andrew Cyrille, Han Bennink og Jack DeJohnette. Her samarbeider Smith med fire mestertrommeslagere som på hver sin unike måte har bidratt til måten moderne trommespilling har utviklet seg de siste seks tiårene. Cyrille, Bennink og DeJohnette var allerede i front av utviklingen allerede på 60-tallet, mens akLaff ble et kjent navn etter å ha spilt med flere av de mest spennende banda på 1970- og 1980-tallet.
Spesielt DeJohnette og akLaff har spilt mye sammen med Smith de siste tiårene, mens Bennink og Cyrille også har spilt med ham i forskjellige sammenhenger før disse innspillingene ble gjort. Pheeroan akLaff, Andrew Cyrille og Han Bennink er med på hver sin plate, mens Jack DeJohnette er med på to, inkludert Smiths femdelte komposisjon «Paradise: The Gardens and Fountains», som fyller den femte platen.
Platene med akLaff, Cyrille og DeJohnette ble spilt inn i New York City i 2019 og 2020 og inneholder for det meste komposisjoner av Wadada Leo Smith, inkludert tre svært forskjellige versjoner av Smiths «The Patriot Act, Unconstitutional and a Force that Destroys Democracy», hans uttalelse om behovet for å beskytte frihet og demokrati. Duettene med Bennink ble spilt inn i Amsterdam i 2014 og inkluderer en kombinasjon av Smiths komposisjoner og kollektive og mer spontane improvisasjoner.
Og han starter med «Litanies, Prayers and Meditations» på duo med Pheeroan akLaff, og åpningssporet «The Parayer (For Keith Jarrett)», som er blitt en fin og åpen hyllest, som ikke kan føres direkte til Jarrett, men hvor det er en respekt for pianisten som lyser både gjennom Smiths fine og lyriske trompetspill og akLaffs løse trommespill.
På denne første platen får vi 11 spor, inkludert den firedelte komposisjonen «Rumis Masnavi A Sonic Expression», og Smith åpner andresporet «First Meditations from the Heart of Beasuty» på piano, og vi får en nydelig ballade. Hans lyriske trompetspill kommer inn etter hvert, og man kan kjenne igjen flere sekvenser som kan relateres like mye til Miles Davis som til flere av de europeiske trompeterne man har lyttet til de senere årene. Og det er en stoisk ro og «overlegenhet» i trompetspillet som er fascinerende.
«The Uyghur in Xinjiang» er også en ballade, hvor akLaffs trommespill nesten er umerkelig bak Smiths nydelige trompetspill.
Den andre platen har fått tittelen «Havana, Cuba», og her får vi han i samspill med Andrew Cyrille. Jeg føler at stemningen på dette albumet er litt annerledes enn på førsteplaten. Kanskje fordi Cyrille er en litt annerledes trommeslager enn akLaff. Han er, på mange måter, mer energisk, men like «løs» i spillet som akLaff. Og det er en av de spennende tingene ved denne boksen, at de tre trommeslagerne er såpass forskjellige, noe som også påvirker Smiths måte å spille på, selv om han også her er lett gjenkjennelig, kreativ og spennende. Og kanskje føler jeg at trompetspillet er «friere» på denne platen enn på den første.
Her får vi også hyllester til vokalisten Jeanne Lee i «Jeanne Lee in a Jupiter Mood», trompeteren Donald Ayler i «Donald Ayler The Master of the Sound and Energy», Tomasz Stanko i «A Rainbow Sonic Ark for Thomasz Stanko», (selv om det står Stako på den digitale utgaven), pluss den amerikanske politikeren Ilhan Omar og en låt kalt «Mongezi Feza», en hyllest til den sør-afrikanske trompeteren som spilte både med The Blue Notes i hjemlandet og med Chris McGregor’s Brotherhood of Breath i London. Og selvsagt får en hyllest til Havana. Hvis vi skal velge en favoritt fra denne platen, må det nesten bli hyllesten til Jeanne Lee, hvor jeg synes kontrastene i trommespillet går fint sammen med Smiths trompetspill, og den friere hyllesten til Donald Ayler, Albert Aylers bror, som kom med i Albert Aylers band fordi Albert følte han måtte «passe på» lillebroren.
Den tredje plate har fått tittelen «Mysterious Sonic Fields», og er viet samarbeidet med den nederlandske mestertrommeslageren Han Bennink. Her får vi også noen hyllester, blant annet i åpningssporet, «Chrysanthemum Flowers on a Mountaintop (for Catherine Johnson, Dorothy Vaughan and Mary Jackson)», og her blir Smith nærmest «tvunget» av Benninks trommespill til å være helt framme på tuppa gjennom alle de ni sporene. Her kommer høydepunktene tett, med «Louis Armstrong in New York and Accra, Ghana» som det første. Trompetspillet ligger et godt stykke unna det velkjente spillet til Armstrong, men det er noe med energien som gjør at låten like godt kan være til «Satchmo» som til andre trompetere. «Albert Einstein Particles og Light, a study in Perception» er også en fascinerende reise. Det samme er «Ornette Coleman at the Worlds Fair of Science and Art in Forth Worth, Texas», hvor jeg spesielt fascineres av Benninks enkle, men effektive og utrolig kreative trommespill på sitt lille trommesett. Og når vi kommer til «The Call A Duet Between Joseph King Oliver and Jelly Roll Morton» får vi musikk slik de to, muligens, hadde holdt på med hvis de var med oss i dag. Her synes jeg trompetspillet og trommespillet nærmest er sømløst, og Benninks ytterst spennende trommespill understøtter trompetspillet hele veien på en fin måte. Kreativt og ytterst spennende!
Og de to siste sporene, «Han Bennink on Fifth Avenue» og «Johnny Dyani, the Artist Who Imagined a New South Africa. A Celebration», er to svært verdige avslutningsspor fra denne vitale duoen. Benninks tur på Manhattans 5th Avenue, blir tolket med mute på trompeten, mens vi får et fint trommespill i starten med en gjentagende trommefrase, som utvikles utover i låten. Og i låten om Johnny Dyani, som står bak en av mine, gjennom tidene, favorittalbum, «Witchdoctor’s Son» (Steeple Chase), får en nydelig hyllest i denne låta.
Så får vi de to siste platene. Først «Freedom Summer, The Legacy» og dernest «Paradise: The Gardens and Fountains» hvor Smith får selskap av Jack DeJohnette, som i tillegg til trommer, også trakterer piano og Fender Rhodes. Og de starter med den fine «Sandalwood and Sage» med DeJohnette på piano. Dette er en plate jeg føler er en hyllest til friheten, hvor musikken er åpen og deilig, hvor de to veksler på å spille piano, i alle fall i de første låtene. Og hadde jeg vært tilhenger av yoga, tror jeg denne platen hadde blitt et førstevalg når jeg skulle utøve «kunsten». Men selv om jeg ikke har tilbøyeligheter til den slags, så gleder jeg meg stort over det jeg får høre på «Freedom Summer, The Legacy».
I tredjesporet, «Meditation A Sonic Circle of Double Piano Resonances», får vi en nesten ni minutters piano/Fender Rhodes-duo, som skiller seg litt ut fra det andre, men som allikevel er mektig og fint. Og sistesporet, «Silence, Quietness and Very Still», er nesten 10 minutters mesterlig duospill med piano og Fender Rhodes.
Den femte, og siste, CDen er viet komposisjonen «Paradise: The Garden and Fountains» i fem deler, oog er et mektig verk for to musikere, hvor de kommuniserer på en perfekt måte, og hvor begge får vist seg fram som utmerkede musikere. Også her er det mye Miles Davis i spillet til Smith, men det gjør ingenting. Jeg har aldri hatt noe imt trompetere som tar opp arven fra den beste tiden i Miles sin karriere. Og DeJohnette, som spilte i flere år med Miles, følger Smith helt til døra gjennom disse fem satsene.
Selvsagt kan det bli i overkant å sette seg ned og lytte til så godt som fem timer med trompet og trommer, med noen innslag av Fender Rhodes. Men jeg synes Wadada Leo Smith har løst oppgaven på en fremragende måte. Her blir ingenting gjentagelser og «hvileskjær», siden de fire trommeslagerne han har invitert aldri ligger på latsida når det er snakk om plateinnspilling. De presser Smith til hele tiden å yte maksimalt, og resultatet av disse fem innspillingene er overveldende.
Jan Granlie
Wadada Leo Smith (tp, p), Pheeroan akLaff (dr), Andrew Cyrille (dr), Han Bennink (dr, perc), Jack DeJohnette (dr, p, Fender Rhodes)
