Selskapet NoBusiness fortsetter å utgi tidligere ukjente innspillinger, i alle fall for oss her i Skandinavia. Denne gangen er det den amerikanske trompeteren Wadada Leo Smith som har vært på tur i Japan, og har spilt konsert i C.S. Akarenga i Yamaguchi den 22. mars 1994, med den japanske trommeslageren Sabi Toyozumi. Sannsynligvis snakker vi om et «ad hoc»-prosjekt, hvor de to musikerne har gått på scenen for å se hva de kunne få til av musikalske samtaler og kommunikasjon i løpet av en konsert, uten altfor mye planlegging på forhånd.
Wadada Leo Smith har de senere årene blitt en velkjent skikkelse innenfor den nyere jazzen, selv om han holdt på i mange år før han fikk den velfortjente oppmerksomheten han nå får, blant annet med plater på ECM. Toyazumi blir regnet som en musikalsk pionér i Japan, spesielt for sitt kompromissløse trommespill. Han har samarbeidet med en rekke musikere innenfor den «løsere» delen av jazzen, så som Derek Bailey, Misha Mengelberg, Peter Brötzmann, Tom Cora og mange flere.
På «Burning Meditation» får vi sju fritt improviserte strekk, hvor jeg føler Smith spiller en slags hovedrolle. Det er stort sett han som «fører ordet» og har de fleste ideene til hva som skal gjøre og i hvilken retning musikken skal bevege seg. Noe som også er naturlig, siden trompeten er et mer melodiøst instrument enn trommene. Men Toyozumi er ikke tilstede kun for å «lytte» til Smith. Han leverer fint og pågående trommespill jeg vil karakterisere som svært japansk. Det er nærmest som man kan høre en «kamikazepilot» i måten han spiller på. Det er mye av hans eget språk i spillet, selv om han, nesten selvsagt, er påvirket av flere av de vestlige frittgående trommeslagerne. Men jeg synes hans spill allikevel er særpreget.
De to samarbeidet første gang på plate på duoplaten «Cosmos Has Spirit» som kom før dette «møtet», så det er to musikere som kjenner hverandre fra før, og som vet «hvor den andre hopper». Derfor fungerer denne duoen også godt på denne konserten, og det er hyggelig lytting, hvor musikken ligger litt i utkanten av det man får servert fra de fleste musikerne i vesten.
Jeg synes Smith har mange gode ideer på de sju sporene. Han er ikke like mye Miles Davis-inspirert som vi har hørt på flere av hans egne prosjekter fra den tiden (og noen år fram i tid). Han har personlighet i spillet, og sammen med Toyozumi blir dette en spennende, musikalsk opplevelse.
Jan Granlie
Wadada Leo Smith (tp), Subu Toyozumi (dr)
