Spinningwork er et britisk band som ble dannet i løpet av pandemien, gjennom «online»-øvelser mellom de musikerne. Bandet er et samarbeidsprosjekt mellom fire etablerte bandledere og komponister. De spiller komposisjoner av alle medlemmene og med kollektiv fri improvisasjon i hjertet, og kvartetten består av Tom Ward på altsaksofon, Cath Roberts på barytonsaksofon, Olie Brice på kontrabass og Johnny Hunter på trommer. Dette er fire musikere som, i lengre tid, har vært aktuelle innenfor den fritt improviserte scenen på de britiske øyer, og det vi får servert her, er en fin sammensetning av de fire, hvor musikken oppholder seg i det friere landskapet.
Og de starter med Hunters «Jajko!», og derfra og ut, er dette energisk og fin musikk, som inneholder mye energi og fint samspill. Tom Ward kommer fra Yorkshire, og har vært å høre m John Edwards, Corey Mwamba med flere, og er den ledende solisten i de fleste låtene, eller sekvensene. Han har en fin tone og kreativitet i altsaksofonen, ikke ulikt Anthony Braxton, Cath Roberts er en spennende baritonsaksofonist, som samarbeider fint med Ward, og bidrar til at lydbildet i kvartetten blir originalt og spennende, mens Olie Brice, med sin egen kvintett, blir regnet som en av de mest spennende bassistene i England om dagen. Han har vært å høre med musikere som Paul Dunmall, Evan Parker, Rachel Musson, Luis Vicente, Tony Malaby, Ingrid Laubrock, Alexander Hawkins og Ken Vandermark, er blir på mange måter selvvet i kvartetten. Han har en mørk og nydelig tone i bassen, og bidrar hele veien med spennende innspill. Trommeslageren Johnny Harper spiller mfast med The Book of Mormon på Prince of Wales Theatre på Londons West End. Menhan har også turnert med Rick Astley og komiilen og musikeren Bill Bailey. Men her opererer han i et helt annet musikalskteaterscenene i London eller på turné med Bill Bailey. Han er en trommeslager med driv, og hele veien er en en lyttende musiker som får fram drivet i bandet.
Andresporet, «Dust That Never Settles» som er laget av Cath Roberts, og er en lengre sak, som går inn i den friere delen av ballademusikken. Den starter med utmerket barytonsaksofonspill, før det hele utvikler seg til en fin ballade hvor alle får vist fram sine samarbeidsevner. Og vi får drivende og fint trommespill under de to blåserne, som kommuniserer fint.
Denne går fint over i Olie Brice sin komposisjon «Moths Drink The Tears Of Sleeping Birds», som også er en stillegående ballade hvor det nesten stopper opp innimellom, men hvor de med enkle midler får det hele til å flyte fint, før de er over i Hunters «Chromatogram», også en relatvt stillegående sak, hvor man legger merke til Brice sitt nærmest Mingus-spill og de to blåserne. Fint.
Tom Wards eneste komponeringsbidrag er «Invariance Behind The Flux», som, kanskje, er den frieste av de seks komposisjonene, men hvor man legger merke til det kollektive, før det hele brer seg ut ved hjelp av Wards altsaksofon, som inviterer de andre musikerne inn i et litt nytt landskap.
Så avsluttes denne fine innspillingen med Roberts’ «Kind Regards», hvor de fire senker skuldrene og kan boltre seg i et fint tema, før Ward leverer en fri og fin altsaksofonsolo med et relativt fritt og rocka underlag, før det tas ned i midtpartiet, men det vil ikke Brice være med på, og legger an en Mingus-fras som Hunter henger seg på, og vi får en fin avslutning.
Dette er en plate fra fire, britiske musikere, som ikke akkurat har fått seg «verdensnavn». I England pushes for det meste de såkalt «nye» stemmene i jazzen nå om dagen, men det ville være synd om disse musikerne ikke fikk litt oppmerksomhet også framover, fordi det de leverer er hele veien spennende og kreativt.
Jan Granlie
Tom Ward (as), Cath Roberts (bs), Olie Brice (b), Johnny Hunter (dr)
