En del av dere som følger salt-peanuts.eu vil vite at undertegnede alltid har hatt et problem med å tyde og tolke saksofonisten Wayne Shorters musikk. Hvor han vil, og hva han vil fortelle oss, har ofte vært et problem for min lille hjerne.
På hans seneste album, som er mye mer enn en alminnelig CD-innspilling, men en slags hyllest til Shorters «hobby» gjennom mange år, science fiction Og her er det så mange inntrykk, at mine tidligere forestillinger om saksofonisten kommer helt i skyggen av alt det andre vi får servert.
Vi får tre CDer, alle tre med hans faste kvartett, med pianisten Danilo Perez, bassisten John Patitucci og trommeslageren Brian Blade, kanskje en av de beste og tetteste trioene i dagens jazz. I tillegg har de med Orpheus Chamber Orchestra på den første CDen, innspilt i Avatar Studios i New York, mens de to andre CDene, med kun kvartetten, er innspilt live i London, formodentlig under London Jazz Festival.
Og ikke nok med det! I tillegg er «boksen» eller «boken» utstyrt med en tegneserie skrevet av Monica Sly og Wayne Shorter, og tegnet av Randy DeBurke. Tegneserien er helt klart innenfor science-fiction-sjangeren, og jeg føler på mange måter at førsteplaten er et slags lydspor til tegneserien, uten at musikken er i nærheten av «Star Wars» eller andre mer eller mindre kjente science-fiction-soundtracks.
Dette er Shorters første utgivelse siden 2013, og platen «Without A Net», som markerte hans tilbakekomst til selskapet Blue Note, hvor han startet som medmusiker i Art Blakey’s Jazz Messengers i 1959.
Vi starter med musikken. Innspillingen med Orpheus Chamber Orchestra, synes jeg bringer flere nye impulser inn i Shorters musikk. Vi får fire komposisjoner av Shorter, «Pegasus», «Promenthus Unround», «Lotus» og «The Tree Marias», og det hele blir mye mer en «jazzsymfoni», enn en «vanlig» Wayne Shorter Quartet-plate.
Shorter har gitt kammerorkesteret god plass, og det virker nesten som om stykkene er skrevet og arrangert nettopp for en slik sammensetning, heller enn at det er Shorter-komposisjoner som er arrangert for å passe sammen med et kammerorkester. Særlig blir åpningssporet, «Pegasus», nærmest som en overture, mye mer enn en jazzkomposisjon. Og det er først et godt stykke ut i «overturen» at Shorter kommer inn, overtar førersetet og improviserer. De fire komposisjonene kan virke litt uvanlige for de som følger Shorter, og de som er de første til å kaste seg over alle nye plater som kommer fra saksofonisten.
Innspillingene er gjort allerede i 2013, så hvorfor det har tatt såpass lang tid å få musikken ut på plate, vet kanskje bare Shorter selv, medprodusent Don Was og Blue Note Records. For de to liveplatene er ikke noe annet enn et godt bilde på hvordan kvartetten låt i 2013, og derfor blir førsteplaten det mest originale og mest spennende. For her kan det nesten virke som om Shorter har fått en av sine drømmer oppfylt, ikke bare å spille med et større, «klassisk» ensemble, men å «lage» musikk som til de grader inkorporerer det «klassiske» med jazzkvartetten. Best synes jeg Shorter kommer fra det med sin sopransaksofonsolo i tredjesporet «Lotus». Her får vi et relativt kort strekk hvor han virkelig blomstrer.
De to live-platene som er innspilt live Barbican Hall i London, skiller seg ut fra førsteplaten, mest fordi vi her ikke får hele kammerorkesteret «på slep». På disse to platene får vi låtene «The Three Marias», som avsluttet innspillingen med kammerorkesteret, og gir oss dermed en slags naturlig overgang, og «Lost And Orbits Medley» i to relativt lange strekk på førsteplaten, og «Lotus», «She Moves Through The Fair», «Adventures Aboard The Golden Mean» og «Promethus Unbound» på den andre. Så her er det bare å starte sammenligingen med «kammerorkesterdelen».
Jeg har tidligere sagt og skrevet, at jeg synes Shorter, i stor grad, kun har spilt introer når jeg har hørt han på konsert eller plate. Noe kollega Hauknes har reagert sterkt på. Men til glede for han og andre som mener at jeg ikke har forstått «bæra», vil jeg hevde at det har skjedd noe, enten med Shorters spill, eller med min innstilling til hans prestasjoner, på disse platene. På «kammermusikkdelen» overlater han introene til kammermusikerne, så der er det helt ok. Men jeg føler også at det er mye mer substans i spillet hans på de to live-platene.
Riktignok synes jeg at, særlig, «The Three Marias» inneholder litt «langhalm», det vil si partier hvor det ikke skjer altfor mye spennende, men ellers synes jeg dette låter fornemt (som man sier i Danmark). Lydbildet er kanskje ikke det beste hele veien, siden jeg synes det gjennomgående blir mye Perez og Shorter, og litt for lite Patitucci og Blade.
Men for den som er «blodfan» av Wayne Shorter, så er sikkert disse tre platene en gullgruve å grave seg inn i. Selv kan jeg nevne en rekke plateinnspillinger som går mer direkte inn i sjelen og hjerterøttene enn denne, men det er nok mye mer min feil enn Shorter og hans medmusikanter.
Den 74-siders tegneserien er sikkert en gullgruve for science-fiction-leseren. Og jeg er sikker på at kollega Hauknes kan komme med lange foredrag om hva dette dreier seg om, både det vi kan lese ut av den, og det som ligger som en underliggende mening fra Shorter. Jeg gleder meg til å «gå i klinsj» med han om denne. Men at det handler om jordens undergang og at man blir overtatt av de utenomjordiske Ypnos (som godt kan være et slags synonym på hva som skjer i USA nå om dagen), og at vi snakker skurker og helter, er det ingen tvil om. Tegningene er for så vidt helt ok, men aldri på høyde med de store stilskaperne innenfor tegneserie- og illustrasjonskunsten.
Samlet sett, er nok «Emanon» det mest ambisiøse plateprosjektet fra Wayne Shorter til nå. Trioen han har med på platen, er kanskje en av de beste, musikalske sammensetninger han har hatt i eget navn, og samarbeidet med Orpeus Chamber Orchestra er en nyskapning i Shorters kunst. Og når man vet at mange som liker science-fiction og Shorters musikk, og ofte de litt spesielle oppfatninger om verden som surrer og går oppe i hodet på den gode saksofonisten, får alt dette på en «samling», så må det være som «julenissen på kjærringa». For meg er førsteplaten høydepunktet, pluss versjonen av «Lotus» på sisteplata.
Jan Granlie
Wayne Shorter (s, text), Danilo Perez (p), John Patitucci (b), Brian Blade (dr) + Orpheus Chamber Orchestra, Monica Sly (text), Randy DeBurke (ill)
[amazon_link asins=’B07F83JPSF’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’5f1165be-b737-11e8-b3e6-89c751053eac’]
