Supergruppa Weather Report var gjennom lang tid et toneangivende band innenfor jazzrock/world music på 1970-80-tallet. Bandet ble startet i 1970 av de tidligere Miles Davis-musikerne keyboardisten Joe Zawinul og saksofonisten Wayne Shorter, pluss bassisten Miroslav Vitous. Det spesielle med bandet var deres evne til kollektiv improvisasjon. Dette var et brudd med jazzens tradisjonelle mønstre for improviserte soli. I følge Joe Zawinul praktiserte de følgende prinsipp: «In Weather Report everybody solo and nobody solo».
Weather Reports «The Legendary Live Tapes: 1978-1981» inneholder fire CDer med tidligere ikke utgitt, live-materiale. Weather Report trosset kategorisering i de 15 årene de spilte sammen i en stil, som både inneholdt elementer av frijazz og strukturert og fargerik multikulturell jazz-rock. Zawinul avviste å spille i fusions-genren, som bandet så ofte ble forbundet med. «We don’t fuse nuthin’, we just play from the heart», sa han engang. Men deres musikk var et vesentlig tegn på den jazz-revolusjonen og utviklingen på 70- og 80-tallet. Da bassisten Jaco Pastorius kom med i bandet i 1976 førte det til ennå flere energiske og dristige «værmeldinger», hvor man også fikk en crossover-hit med låten «Birdland».
Året etter kom trommeslageren Peter Erskine med i bandet, og var dermed med på en av de heftigste lineupene i bandets historie. I 1980 kom også perkusjonisten Bobby Thomas Jr. med i bandet.
Disse to lineupene ble ansvarlig for noen av Weater Reports viktigste øyeblikk, noe som bl.a. kan høres på disse fire CDene, som er hentet direkte ut av miksepulten, innspilt av bandets live mixing engineer gjennom mange år, Brian Risner. Låtvalget er gjort og produsert av Peter Erskine (som også har skrevet liner notene) i samarbeid med Joe Zawinuls sønn, Anthony. I stedet for å forsøke å gjenskape settlistene, har man valgt at presentere en rekke sentrale opptak, som hver for sig representerer noen av de unike musikalske retninger Weather Report var i stand til at bevege sig i.
Vi får bandet både i kvartett- og kvintettformat, og hele veien sparker Pastorious de andre framover til å yte maksimalt.
Vi får mange av de kjente låtene fra bandet, selvsagt med «Birdland» som det kommersielle høydepunkt. Men fra starten med «8:30» fra Osaka Festival i Japan i 1980, via alle de kjente låtene og «Birdland» til de runder av med Shorters «Port Of Entry» fra Hammersmith Odeon i London den 14, november 1980, er dette en fryd for øret.
Jeg overraskes litt av Peter Erskines distinkte og flotte trommespill gjennom hele «boksen». Og sammen med perkusjonisten Robert Thomas jr., er de den fødte duoen for dette bandet.
Jeg har egentlig aldri helt forstått hva Wayne Shorter tenker mens han improviserer. Jeg er en av de som hele tiden har synes at han stort sett har spilt introer. Men ikke her! Her får vi lange tankeløp fra den gode saksofonisten, og med Pastorious i hekken, sparkes han framover hele tiden.
Zawinal er den som hele veien står for kontrollen. Man kan gjerne mene mye om hans mange forskjellige synth- og keyboradlyder, men her fungerer det perfekt.
Og over det hele lyser Jaco Pastorious med et vanvittig bass-spill, som ingen har gjort ham etter.
Når man velger å utgi fire CDer med et band i en periode på fire år, så er det nesten umulig at man ikke får noe «langhalm» og noen transportstrekk. Men her synes jeg Erskine har klart å plukke ut stort sett bare godbiter.
Ei plate å gi bort til den man liker best her i verden, eller en plate man skal investere i til seg selv. For her er det mye musikk å ta tak i, og som det tar en god stund å få full oversikt over.
Jan Granlie
Joe Zawinul (keys, synth), Wayne Shorter (ts, ss), Jaco Pastorious (b), Peter Erskine (dr), Robert Thomas jr. (perc)
