Gjengen vi møter i Bergensbandet med det strålende navnet Whatever happens don’t be yourself, er en gjeng av unge musikere koblet sammen med noen rutinerte herrer, som elsker å leke med konvensjonene og de reglene enkelte medlemmer i «jazzpolitiet» har satt opp for høvelig oppførsel og framtoning. Bandet blir ledet av trommeslageren Nils re Drønenm som har skrevet allelåtene, med unntak av tittelsporet, som er gjort av flere av musikerne i fellesskap. Og i bandet finner vi kreative sjeler som pianisten Isac Skeidsvoll, perkusjonisten Snorre Bjerck, saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed, vokalisten Nelly Moar, trompeteren Audun Waage, gitaristen Mads Berven, bassisten Nils Henrik Sagvåg og kapellmesteren og bandlederen Nils Sre Drøne. I tillegg har de invitert med Lasse Marhaug som bråkebøtte på noice.
Vi får ni komposisjoner som tar meg tilbake til tiden før Carla Bley gjorde sitt gjennombrudd og hun og Michael Mantler «lekte» med frijazzen i New York på slutten av 60-tallet. Noen påstår at dette er musikere som tar frijazzen ett steg videre ut i frihetens hage, men det er jeg ikke umiddelbart enig i. Jeg synes mye av musikken er ytterst organisert – og egentlig mye mer organisert enn ting jeg har hørt med noen av disse musikerne tidligere.
I den norske popen og rocken har man hatt noe man kallte «bergensbølgen». Men nå kan det se ut som vi får en ny bergensbølge. Og denne gangen kommer bølgen inn fra havet og ledes an av en gjeng musikere som gjør hva de kan for å fornye den norske jazzen og gjøre den enda mer spennende. For ikke lenge siden anmeldte jeg Aksel Røeds plate Do You Dream In Colours? På det lille, bergensselskapet Is It Jazz? Og på den innspilling finner man flere av de samme musikerne som vi møter her. Og de sitter ikke bare i sine lønnkammer og øver. De arrangerer også en rekke konserter fordekt som «Tedans» på lørdag ettermiddager i Bergen, og en rekke andre mer eller mindre planlagte «stunts».
Og gjennom de ni «strekkene»/komposisjonene vi får servert her, kan man på mange måter sammenfatte denne nye «bergensbølgen». Dette er drivende gode musikere som er kreative og morsomme å lytte til. Selvfølgelig finner de ikke opp kruttet på ny – hele tiden. Det er mulig å kjenne igjen elementer fra for eksempel det legendariske bandet Ny Bris i noe av musikken, for eksempel i femtesporet, «No evil», men så var jo også det bandet en smule påvirket av det Carla Bley holdt på med, så linjene må nok også strekkes over «dammen» og over til New York også.
Men det låter ytterst friskt av de ni musikerne. Audun Waage er en viktig stemme på trompet, Isach Skeidsvolls pianospill er originalt og tøft, og innslagene vi får fra vokalist Nelly Moar passer som hånd i handske i de låtene hun er med. Og i de sekvensene hvor Lasse Marhaug «blander seg inn», får vi et løft i produksjonen jeg godt kan like.
Dette er rett og slett blitt en spennende innspilling med akkurat passe løs jazzmusikk det egentlig er litt for sjelden vi hører nå om dagen, hvor altfor mye skal være så grådig intelektuellt. Her er det «løs jakke», hvor improvisasjonen, galskapen og samspillet er det viktigste. Og hele veien holdes det sammen på en strålende måte av kapellmester Drønen.
Jeg hørte bandet live på fjorårets Nattjazz i Bergen (se den siste videoen), og da var jeg litt tilbakholden til hva jeg hørte. Men på plate synes jeg de har «toppet formen», og leverer strålende musikk som passer perfekt på en jazzklubb – i Bergen, Oslo, Berlin, London, New York eller Tokyo.
Jan Granlie
Isach Skeidsvoll (p), Snorre Bjerck (perc), Aksel Røed (s, cl), Nelly Moar (v), Audun Waage (tp), Mads Berven (g), Nils Are Drønen (dr), Lasse Marhaug (noice)
