En musiker som den senere tiden har tatt skrittet helt opp i elitedivisjonen, er kornettisten Kirk Knuffke, som vi første gang merket oss på platen «Cherryco», som var en hyllest til trompetkollega Don Cherry (anmeldelse av platen på salt-peanuts* kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/kirk-knuffke/). Han har en relativt spennende CV med samarbeid med blant andre Butch Morris og hans Nublu Orchestra, Max Johnson Trio, Pierre Dørge både med og uten hans jungelorkester, Charlie Hunter, Uri Caine, Karl Berger og Michael Formanek, mens samarbeidspartner Whit Dickey blant annet har spilt med Matthew Shipp, Roy Campell Jr., Mat Maneri og Chris Lightcap, for å nevne noen.
Og sammen har de laget en plate i det fritt improviserte landskapet som må være noe av det mest neddempede og coole jeg kan huske å ha hørt innenfor denne jazzsjangeren. I Knuffkes spill er det mye inspirasjon fra Don Cherry, men ikke slik at det på noen måte blir noe plagiat. Han bruker trompeten på sin egne personlige måte, som både er lystig, selv om han ikke akkurat sprudler i spillet, ettertenksomt, lyrisk og vakkert. Og bak ligger hele tiden Dickey med ytterst løst og fint spill, som hele tiden bygger opp om Knuffkes trompetspill.
Å spille slik musikk som duo krever sin musiker. Det er utvilsomt en forutsetning at du har evnen til å kommunisere nesten på et høyere nivå. Og stort sett synes jeg de to klarer dette mesterstykke på «Drone Dream».
Da jeg plukket fram platen første gang for å høre på den, fikk jeg helt klare oppfatninger om resultatet da jeg leste tittelen. Men jeg fikk det ikke helt til å stemme med at det var Knuffke som spilte trompet på platen. Og jeg fikk rett. For den musikken vi får servert på denne platen har ingenting med droner å gjøre. Dette er kun vakker, akustisk, moderne, lyrisk jazz servert på sølvfat fra en svært spennende trompeter og en ditto trommeslager.
En fin plate å putte i spilleren når høstregnet setter inn.
Jan Granlie
Kirk Knuffke (tp), Whit Dickey (dr)
