Den amerikanske trommeslageren Whit Dickey kommer fra New York City, og jeg må med skam melde at jeg ikke kjente særlig mye til han før jeg mottok denne doble CDen. Jeg har anmeldt platen «Drone Dream» (NoBusiness) hvor han spiller duo med trompeteren Kirk Knuffke tidligere (anmeldelse kan du lese HER). Men bortsett fra det, har gjort flere plater både i eget navn og sammen med musikere som David S. Ware, Matthew Shipp, Rob Brown, Joe Morris og Ivo Perelman tidligere, så egentlig burde jeg hatt en viss kontroll på denne trommeslageren, men han har, på en eller annen merkelig måte, gått under radaren.
På disse to platene møter vi han i to forskjellige kvartetter. Den første, «Peace Planet» spiller han sammen med pianisten Matthew Shipp, altsaksofonisten Rob Brown, mens han på «Box of Light» samarbeider med Brown, trombonisten Steve Swell og bassisten Michael Bisio.
«Peace Planet» er innspilt den 12. desember 2018, mens «Box of Light» ble innspilt den 17. januar 2019, begge i Park West Studios i Brooklyn.
Alle komposisjonene er gjort av Dickey, og på «Park Planet» får vi fem relativt lange låter, hvor det improviserte står i høgsetet. Vi får låter som er gjenkjennelige fra både Shipp og Parkers plater, med ekspressivt altsaksofonspill, stødig og fint bass-spill, kreativ pianobehandling og fint og relativt løst trommespill. Vi legger spesielt merke til Shipp og Parkers sterke «meldinger» gjennom alle de fem låtene, men også de andre leverer solide bidrag.
Musikken er kanskje litt innadvendt, i alle fall om man lytter til denne slags jazz for første gang. Men hvis man er bevandret i den nyere jazzen fra Chicago, så vil disse to platene absolutt falle i smak.
Brown altsaksofonspill er pågående, kreativt og spennende, og ligger hele veien på toppen av lydbildet som et insekt over et litt opprørt fjellvann.
På «Box of Light» endrer lydbildet seg noe, i og med at trombonisten Steve Swell spiller en viktig rolle. Og det er noe med disse moderne trombonistene som kom i kjølvannet av be-bopen med relativt rått og fritt spill som gjorde det ufortjent utskjelte instrumentet til et viktig solistinstrument som ofte overkjørte det meste på sin vei. Og Swell er virkelig en av de mer spennende utøverne av instrumentet som har dukket opp i USA de senere årene. På «Box of Light» er Rob Browns altsaksofon ikke like framtredende i lydbildet, kanskje fordi han får sterk konkurranse fra Swell, eller at også bassist Bisio ikke er så fremtredende som Parker på den første CDen. I tillegg synes jeg Dickey stikker seg mer ut i denne sammenhengen. Han tar på mange måter mer styring over hva som skjer.
Samspillet mellom Swell og Brown er spennende når de to «leker» sammen, som for eksempel i starten på andrelåta «Ellipse: Passage Through», som nærmer seg samarbeidet mellom Anthony Braxton og George Lewis, som på duoplaten «Elements Of Surprice» på Moors Music fra 1978, en av mine favorittplater.
Og det er mye Braxton i det Brown leverer. Både tonen og oppfinnsomheten ligger tett opp til en del av de tingene man har hørt fra Braxton tidligere, og med Swell som glitrende tekniker og med et svært kreativt trombonespill over bass og trommer, blir dette en sann fest av en plate.
Hvis man absolutt skal sammenligne de to platene, så er nok «Peace Planet» mer innadvendt enn «Box of Light». På sistnevnte føler jeg at særlig Dickey er mer fri i spillet, og utfordrer mer enn når han måtte forholde seg til Parker og Shipp. Kan hende er det respekten for de to som er i sterkeste laget, jeg vet ikke? Men begge platene utgitt sammen, gir et godt bilde på hvor trommeslager Dickey står i dag, sett fra to forskjellige sider av den moderne jazzen. Og med dette laget med musikere, så kan det ikke gå helt galt.
Dette er to plater jeg mer enn gjerne anbefaler til venner av moderne, amerikansk jazz, langt utenfor de store, mektige selskapene. Musikken er kreativ, med sterke røtter i slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, gjort av en gjeng musikere som virkelig vet å lage spennende musikk.
Jan Granlie
Whit Dickey (dr), Rob Brown (as), Steve Swell (tb), Matthew Shipp (p), William Parker (b), Michael Bisio (b)
