Whocat er et band fra Belgia, som aldri har utgitt seg for å være et jazzband, men som med sin slepne pop og soul tangerer til jazzen på flere områder. Innimellom låter det også adskillig mer jazz enn mange av de som nå om dagen bookes på diverse jazzfestivaler.
Bandet består av Sara Moonen (v, g, perc), Benoît Minon (g), Joris Lindemans (b) og Davy Palumbo (dr). Innimellom får de også hjelp av ‘Lady’ String Quartet. Og på den fine «Citizens» bidrar Laurent Blondiau med flott trompetspill.
Musikken ligger og vaker et sted mellom Sade og Sting, musikken er tilbakelent og vakker, og det hele har en litt uhøytidelig feeling over seg.
Moonen har en flott stemme, som passer perfekt inn i dette avslappede musikalske landskapet, og åpningslåta, «Two steps back» er en ytterst vakker sommerlåt, som godt kan bli en radiohit.
Gitarist Benoît Minon har en fin tone i gitaren, som av og til kan minne litt om Pat Metheny (særlig på åpningssporet), bassist Joris Lindemans bidrar med flott komp og trommeslager Davy Palumbo har en lett hånd på trommene, noe som gjør det hele luftig og fint.
Best liker jeg bandet når du ikke har med seg strykerne. Da blir alt adskillig mer avslappet og nedstresset, og man får lyst til å lene seg tilbake i stolen og legge beina på bordet, å bare nyte!
All musikken er laget av Moonen, og her har Belgia fått en låtskriver av dimensjoner. Hun skriver låter som passer perfekt en varm sommerdag, eller som trøst når sommeren lar vente på seg. Riktignok kunne jeg ha tenkt meg en litt bedre produksjon, men jeg regner med at dette er musikere som ikke har hatt god nok økonomi til å legge alt for mye i produksjonen.
Det eneste jeg har å kritisere (ved siden av den litt slappe produksjonen) er at platen bare varer i drøyt 29 minutter. Jeg skulle gjerne ha hørt mye mer fra dette bandet.
Favoritter? Uten tvil åpningssporet «Two steps back» og den tilbakelente «Blueprints». To låter som bør bli radiohiter! Og så er sistelåta «Speaking is silver» en liten perle! Hele veien hviler det et slags tilbakeblikk til det belgiske plateselskapet Crammed Discs, hvor bl.a. den norske trioen Bel Canto debuterte.
Dette er rett og slett blitt en fin sommerplate som kommer til å surre og gå på anlegget når regnet hamrer som verst mot vindusrutene, og vinden fra vest uler gjennom gatene. Og Sara Moonen er en låtskriver man bør merke seg!
Jan Granlie
Sara Moonen (v, g, perc), Benoît Minon (g, bacing v), Joris Lindemans (b, bacing v) og Davy Palumbo (dr, bacing v)
