Den nyere jazzen kjenner ingen landegrenser. Det ser vi kanskje best her i Norden via musikere som Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten, Jonas Berthling osv.
På innspillingen «From Wolves to Whales» møter vi musikere med tilhold i USA, men hvor bassist Pascal Niggenkemper har sitt utspring fra Tyskland. I tillegg har vi lært trommeslageren Chris Corsano å kjenne gjennom samarbeid med den danske saksofonisten Mette Rasmussen.
Trompeteren Nate Wooley har mde senere årene markert seg som en av de desidert sterkeste stemmene innenfor den nyere, amerikanske jazzen, sammen med altsaksofonisten Dave Rempis.
Når disse fire musikerne setter hverandre stevne, så vet vi at vi får fritt improvisert jazz på høyoktan, i nært slektskap med for eksempel Atomic, The Thing og en lang rekke andre bandkonstellasjoner som stadig vekk besøker våre hjemland.
Musikken er, som sagt, fritt improvisert, og slik musikk låter ofte best når man er til stede i det musikken blir laget, helst på en jazzklubb en sen kveld.
Men jeg synes de fire musikerne kommer godt fra det på de fem strekkene de legger ut her. Starten er forrykende, med Wooleys trompet i front på «Slake». Låta endrer seg en hel del utover, men er hele tiden spennende å følge.
Deretter får vi «Serpents Tooth» hvor Rempis åpner med typisk sirkelpustspill som varer og varer og hvor de andre legger seg oppå, under og ved siden av. En ettertenksom låt som man automatisk følger fra start til mål.
«Stand Up For Bastard» er friere i uttrykket enn de foregående. Det virker som Rempis har en idé som han presenterer i starten, og så henger de andre seg på, uten at jeg synes det skjer altfor mye akkurat her.
«Swingin’ Apoplexy» er ingen ren swinglåt, slik puritanerne gjerne vil ha det. Her får jeg umiddelbart en slags Eric Dolphy-følelse, selv om musikken ligger et par skritt foran salige Dolphy. Men jeg blir sittende å vente og håpe på at ting skal skje, noe det tar litt for lang tid før det gjør. Dessverre.
Hele veien er dette kommunikasjon av høy klasse, men det treffer dessverre ikke. Jeg hadde håpet på en solid solar plexus i mellomgulvet, men det skjer ikke.
Det hele avsluttes med «Count Me On» hvor jeg i starten synes bandet «sovner» enda mer. Og det er synd. For det som startet svært forfriskende med åpningslåta, ender dessverre opp til å bli en litt kjedelig lek mellom fire dyktige musikere, som ikke får ut potensialet sitt. Riktignok kjører både Rempis og Wooley på med «full pes» utover i sistelåta, uten at det redder helhetsuttrykket.
Men jeg er overbevist om at dette låter mye, mye tøffere på en litt sliten jazzklubb eller festival ett eller annet sted. Men dere kan bedre enn dette, karer! Det virker litt som at man har blitt enig å å treffes for å spille litt sammen, for så å utgi det på plate. Jeg kunne tenkt meg flere gode ideer og litt flere samtaler musikerne i mellom før man trykte på «Go!»
Jan Granlie
Nate Wooley (tp), Dave Rempis (as), Pascal Niggenkemper (b), Chris Corsano (dr)
