Jazzklubben Penthouse i Seattle huset den 14. og 21. april 1966 pianisten Wynton Kelly Trio og gitaristen Wes Montgomery. Og «Smokin’ In Seattle» er trioen, pluss Montgomerys tredje utgitte livealbum. Den ble innspilt syv måneder etter det nærmest legendariske albumet «Smokin’ on Half Note», som er en av favorittplatene til gitaristen Pat Metheny. Rytmeseksjonen i trioen besto av bassisten Ron McClure og trommeslageren Jimmy Cobb, to av de fremste på hvert sitt instrument på den tiden. McClure, som rett etter dette opptaket tok plass i Charles Lloyds legendariske kvartett sammen med Keith Jarrett og Jack DeJohnette, og Cobb, som satt bak trommene både på Miles Davis-albumene «Kind Of Blue», «Scetches of Spain» og «Someday My Prince Will Come».
Og på toppen av det hele, gitarlegenden Wes Montgomery, som var en av de ledende gitaristene på den tiden.
Penthouse-klubben lå midt i den travleste delen av Seattle, og ble åpnet i 1962. Stedet ble det naturlige stedet for musikere som John Coltrane, Oscar Peterson og Stan Getz, for å nevne noen få, å spille når de var i byen, og Coltranes innspilling, «Live in Seattle» er et godt bevis på akkurat det.
Vi får 10 låter, hvor Wes Montgomery først kommer inn i tredjelåta «Jingles». Før det får vi trioen i «There Is No Greater Love» og «Not A Tear» i to fine versjoner, hvor Kellys løse og ledige spill kommer godt til sin rett over et swigende og lydhørt komp.
Lydbildet og stemningen endrer seg når Montgomery kommer inn. Når han og Kelly spiller temaet på «Jingles» unisont, merker vi at stemningen blir en helt annen. Det virker som om de tre musikerne i trioen har enorm respekt for Montgomery, og når han drar i vei med solo på denne låta, så tar det litt tid før de andre musikerne er helt oppe og står.
Men det går over. I «What’s New?», Bruke og Haggarts fine ballade, er den gode stemningen igjen gjenopprettet, selv om jeg synes gitarlyden ikke er helt god.
Vi får Montgomerys «Blues in F», Mitchells «Sir John» uten Montgomery, Dameron og Sigmans «If You Could See Me Now» også med trioen alene, Montgomerys «West Coast Blues» og Jobims «O moro não tem vez», før de runder av med Rollins’ «Oleo».
Hele veien er dette mesterlig spilt, men jeg føler at det er i de rene trionumrene trioen får mest ut av sitt potensiale, selv om både McClure og Cobb, hele tiden er på tuppa og bidrar med drivende og godt spill, også når Montgomery er fremst på scenen.
Opptakene er tydeligvis hentet fra radio, for mellom noen av låtene får vi korte introduksjoner, men de går ikke utover musikken, så da kan vi godt leve med dem, selv om det ikke hadde gjort noe for helhetsopplevelsen om man hadde fjernet disse.
Favorittlåt? «If You Could See Me Now», hvor trioen blomstrer.
Jan Granlie
Wynton Kelly (p), Ron McClure (b), Jimmy Cobb (dr), Wes Montgomery (g)
