Den israelsk/franske pianisten Yonathan Avishai kjenner jeg ikke altfor godt til. Men han skal ha spilt mye med bassisten Avishai Cohen. Men det er først med sitt trioprosjekt at han kommer ut til massene via ECM-selskapet.
Og jeg må innrømme at dette første møte med han var et godt møte. Han er en god pianist, som i hovedsak gjør egne komposisjoner. Men på sitt debutalbum på det tyske selskapet, åpner han med en fin versjon av Duke Ellington med fleres «Mood Indigo», som burde være mer eller mindre spilt i hjel gjennom mangte tiår. Jeg synes Avishai her leverer en original, lyrisk og fin versjon av låta, noe som gjør at jeg får lyst til å høre mer fra pianisten.
Resten av platen er hans egne komposisjoner, som fremføres uten plett og lyte, sammen med bassisten Yoni Zelnik og trommeslageren Donald Kontomanou.
Innspillingen er gjort på ECMs nye hjemmebane i Lugano, Italia, hvor lydbildet blir nesten like godt som i Rainbow Studio i Oslo, som nå dessverre er solgt og lydmagiker Jan Erik Kongshaug er blitt pensjonist.
De åtte låtene vi får på platen er det nesten umulig å si noe negativt om. Omtrent like vanskelig er det å rose musikken opp i skyene. For ofte, de senere årene, er mesteparten av musikken vi får servert fra ECM, nesten litt likegyldig. Joda, det er alltid nærmest perfekt fremført, så også her, selv om jeg ikke liker basslyden i enkelte sekvenser, men det meste blir veldig «blendahvitt», som det heter i Norge. Det er ikke en eneste liten «krøll i tekstilene» og alt blir veldig sterilt og rent.
Det er litt som om en maler står med sitt staffeli og ikke vil male på det, fordi hvitheten er vakker nok. Men her hadde jeg ønsket at det av og til kunne komme ett og annet brudd på renheten. At trommeslageren ville te seg som dyret i Muppet-Show innimellom. Men det skjer dessverre ikke. Til det er kanskje respekten for «far sjøl», platedirektør Manfred Eicher, som selvsagt er til stede i studio for å «rettlede» musikerne, altfor stor, slik at innholdet blir akkurat slik han vil ha det. Og da er faren stor for at alt for mye av musikken blir altfor lik.
De tre musikerne leverer vakker og motstandsløs pianotriojazz som jeg tror du kan spille for alle i hele verden, og ingen kan med hånden på hjertet si at de ikke liker det.
Og det føler jeg er ECMs største problem i dag. De slipper rett og slett ikke til artister som har noe personlig å melde. Så kanskje skulle man i stedet oppsøke denne trioen når de opptrer live ett eller annet sted utenfor Israel? Og på en konsert hvor ECM-sjef Manfred Eicher ikke er til stede. Kanskje man da kan oppleve denne trioen i fri flyt og ikke i den tvangstrøyen jeg føler de opptrer i her.
Jan Granlie
Yonathan Avishai (p), Yoni Zelnik (b), Donald Kontomanou (dr)
