Når man setter seg ned med en plate med Paal Nilssen-Love, så vet man at det er mye energi skjult i platerillene eller inne i laseren. Når man setter på en plate med Nilssen-Love og den japanske gitaristen Otomo Yoshihide, så vet man at det bare er å sende ut katten, iføre andre medlemmer av husstanden hørselvern, sende ut nabovarsel, og la det stå til. For her foregår det meste under mottoet «Take No Prisoners».
Som duo har Yoshihide og Nilssen-Love samarbeidet over lang tid. Den japanske gitaristen har vært gjest med The Thing, og i en rekke andre konstellasjoner, før duoen ble etablert i 2016 med dette albumet.
Vi får to «strekk», «Cat» og «Dog», og det er også litt av den følelsen man får etter å ha vært gjennom denne platen noen ganger. De to er som hund og katt, og selv om de er samspilte som eneggede tvillinger, og er lydhøre til hverandres inn- og utspill, så kan det virke som en slags kamp som pågår i to relativt lange runder. De vokter på hverandre, før den ene gjør et utspill og den andre er «på» i løpet av mikrosekunder og raser av gårde for å nedkjempe «motstanderen». Og det er i de øyeblikket, hvor de vokter på hverandre og venter på den andres «angrep», at dette blir riktig spennende. De partiene hvor man sitter ytterst på stolen og bare venter … Så slår en av musikerne til, med en «uppercut» eller et slag som får den andre til å kaste seg rundt og svare.
Dette er musikk som helst skal oppleves live. Omtrent som å oppleve en boksekamp med to like gode utøvere. De to vever musikken inn i hverandres ideer, og begge er med på å gjøre «kampen» spennende og interessant.
Nilssen-Love med risling og rasling på trommene, før han «kliner til» så vi som lyttere skvetter til i stolen, mens Yoshihide forholder seg rolig, før han går til motangrep på en fascinerende og velberegnende måte. Så får vi partier hvor det koker i både trommer og gitar, og alt går opp i en annen helhet av støy og fri improvisasjon som river og røsker i grunnvollene.
Men musikken inneholder også lange strekk med ettertenksom, improvisert musikk, som rett og slett er vakker å lytte til. Hvor de to spiller på hverandres lyriske årer, og skaper en helt egen stemning av litt uhygge, litt søt romantikk og mye spenning.
Dette er ingen plate for middager med levende lys og en god burgunder. Dette er musikk for pølse, lompe og øl. Mye øl. I plastglass mens man står på et hardt betonggulv og svaier sammen med en del andre som lar seg fascinere og rive med på samme måte som du selv. I «gamle dager» var punk opprør. Men jeg er slett ikke sikker på om punkgenerasjonen hadde fått like stor sans for de britiske punkbanda, om de hadde visst hva konstellasjonen Nilssen-Love og Yoshide ville komme med en god del år senere. Tøffere enn toget fra to musikere som «spiller hverandre gode», og mye råere enn sushi!
Jan Granlie
Otomo Yoshide (g), Paal Nilssen-Love (dr, perc)
