Den sør-koreanske vokalisten Na Yoon-sun, eller Youn Sun Nah som er den vestlige måten å skrive navnet hennes på, ble for alvor oppdaget av platedirektør Siggy Loch på ACT Records for noen år siden. Men hun hadde utgitt plater også før den tyske platedirektøren fikk «gribbet fatt i henne» og inn på ACT. Hun debuterte med platen «Reflets», i 2001. Og etter det har platene kommet som perler på en snor fra den gode sør-koreaneren.
Etter at hun kom på ACT, med platen «Voyage», i 2008, har hun ofte samarbeidet med den svenske gitaristen Ulf Wakenius, mens hun på sin nye plate går «over bekken etter vann» og samarbeider med de amerikanske musikerne Jamie Saft på diverse keyboards, Brad Jones på bass, Dan Rieser på trommer og selveste Marc Ribot på gitar.
Med unntak av åpningssporet «Traveller», gjør hun låter laget av andre, i hovedsak komponister som befinner seg et stykke utenfor jazzsjangeren.
Det starter med låten «Traveller» som hun har gjort sammen med Sterling Fox og Sangmi Kim, og vi befinner oss godt inne i den poetiske jazzen, noe som er litt overraskende, sett på bakgrunn av hvem hun samarbeider med på platen.
Men allerede i andresporet endrer det seg noe. Her får vi Lou Reed og Michael Fonfarass’ «Teach The Gifted Children», hvor et funky riff tar oss inn i låten. På den første låten synes jeg stemmen til Nah ikke fungerte så godt. Jeg føler at hun måtte presse den for mye, mens hun her, i andrelåta, er mer i et landskap hun trives. Vi får en fin versjon av den kjente låta, med fint, og veldig typisk, gitarspill fra Ribot.
På tredjelåta, «Too Late» laget av keyboardist Jamie Saft og Vanessa Saft, bringer de også inn en strykekvartett, og musikken befinner seg et godt stykke unna det vi er vant til å få servert fra Saft. En tilbakelent ballade, hvor keyboard og vokal går fint sammen, før Paul Simons «She Moves On», fra «Concert In The Park» og «The Rhythm Of The Saints», tar oss videre inn i Nahs musikalske verden. Det blir aldri like tett og kompakt som Simons versjoner, men hun gjør den personlig og fint.
Peter, Paul & Marys låt «No Other Name» er skrevet av Noel Paul Stookey (Paul i trioen) er hentet fra albumet «Album 1700». Dette er en singer/songwriterlåt, hvor Nahs stemme passer perfekt. Og så er det fint at den gamle, fine låta blir hentet fram igjen fra glemselen.
Så har også Nah plukket fram en Joni Mitchell-komposisjon. Her får vi «The Dawntreader» fra «Song To A Seagull» fra mars 1968. Pianospillet er helt på mor Jonis nivå, og vokalen ligger relativt tett på den unge utgaven av Mitchell. Og selv om jeg er ytterst skeptisk til at andre gjør covere av Joni Mitchells musikk, så er denne versjonen mer enn spiselig.
Det som fremstilles som Jimi Hendrix sin låt, «Drfting», har aldri blitt skrevet av Hendrix, men siden Hendrix var den som gjorde den kjent, så godtar vi det. Her får vi sint gitarspill av Ribot, mens stemmen til Nah aldri når opp mot originalen, noe hun heller ikke gjør noe forsøk på.
Den tradisjonelle «Black Is The Color Of My True Love’s Hair», gjøres som en neddempet ballade. Og her føler jeg at Nah virkelig er på hjemmebane. Med et enkelt komp synger hun sårt og vakkert, og leverer kanskje platas fineste spor.
Den tradisjonelle «A Sailor’s Life» er gjort i et arrangement av Fairport Convention, og selv om vi kan savne Richard Thompsons fine gitarspill, så fungerer denne versjonen helt ok. Innimellom merker vi at avstanden fra det skotske høyland og til Sør-Korea ikke er så stor sangteknisk.
Så starter man nedtellingen mot slutten med Bloom og Mercers «Fools Rush In», som er en slepen låt, hvor Nah synger over Safts orgel, noe som gjør låta nesten sakral. Den er gjort av «alle» vokalistene fra Frank Sinatra i 1940 til Norah Jones på hennes «Afro Blue»-album i 2014, men jeg kan ikke huske å ha hørt den i et såpass originalt arrangement som her.
Så avslutter Youn Sun Nah og hennes medsammensvorne, albumet med Nah og Vanessa Safts «Evening Star», og ringen er på mange måter sluttet. Denne låta er en litt latinsak, hvor Nah synger fint og avslappet. Pluss for fint og sobert gitarspill fra Ribot og bass-spill fra Brad Jones.
«She Moves On» er blitt en fin og behagelig innspilling fra den sør-koreanske stjernen. Hun har gått et stykke videre fra det hun tidligere har gjort, noe som er spennende, og hun tolker flere av poplåtene på en fremragende måte.
Jan Granlie
Youn Sun Nah (v, kalimba), Jamie Saft (p, org, Fender Rhodes, Wurlitzer el-p), Brad Jones (b), Dan Rieser (dr), Mark Ribot (g), Maxim Moston (vio), Antoine Silverman (vio), Hiroko Taguchi (viola), Anja Wood (c)
