Zack Foley er en jazzvokalist som for tiden er basert i San Antonio Texas. Han vokste opp i Houston og gikk på High School for Performing and Visual Arts på midten av 1990-tallet. De neste 20 årene bodde han i New York, hvor han studerte ved Manhattan School of Music og spilte med kvartetten sin og andre band på klubber som Blue Note, Smalls og Brooklyn Academy of Music. Zack er inspirert av flere jazzsaksofonister fra 1940-tallet. Fraseringen hans er moderne samtidig som han hyller favorittjazzsangerinnene Betty Carter, Nat King Cole, Al Hibbler og Chet Baker.
Sammen med bassisten Frank Wagner og trommeslageren C.J. Everett, får vi standarder i en akkordløs triosetting, som er hans tredje utgivelse i eget navn.
På Silent Boomer X går Foley inn i standardrepertoaret, men, heldigvis, låter han litt annerledes (og bedre) enn de fleste av de mannlige vokalistene vi er vant til å høre i standardjazzen i dag. Det er crooner-vokal, men ikke slik vi vanligvis hører det. Han har en relativt lys stemme, dog ikke i nærheten av Jimmy Scott, og i balladene kan han minne en del om Chet Baker. Og Baker er tydeligvis et forbilde, sammen med vokalister som Betty Carter og Sheila Jordan og tenorsaksofonister som Don Byas og Lester Young.
Trioen starter med Irving Berlins «Let’s Have Another Cup of Coffee» i en fin versjon, før vi får standarden «Don’t Blame Me» i et litt søvnig Chet Baker-landskap.
Deretter pakkes det på med Irving Berlins «I Used to be Colorblind», Robinson og Lee Hills «Old Folks», Kern og Fields «Pick Yourself Up», Henri Mancini og Lesslie Bricusses «Two for the Road», Isham Jones og Gus Kahns «I’ll See You In My Dreams» og Bill Evans og Gene Lees «Turn Out The Stars», før de avslutter settet med Cole Porters «Everything I Love». Og hele veien er det det vokale og bassen som styrer musikken. Trommene er liksom med kun fordi de skal være med på en måte. Men de gjør lite av seg egentlig, så platen kunne vært like god om det hadde vært en vokal- og bassplate.
Foley er en god vokalist som også «scatter» fint. Og selv om jeg må innrømme at jeg har store problemer med å like mannlige jazzvokalister, så synes jeg Foley leverer fin vokal på disse mer eller mindre kjente låtene.
Og bass-spillet til Frank Wagner fungerer helt fint, men ikke noe mer enn det, mens trommene nesten ikke blir lagt merke til i det hele tatt. Så det er vokalen til Foley man merker seg, særlig i balladene, hvor han kan sammenlignes med Chet Baker, selv om Baker var mer kreativ i det vokale enn Foley.
Jan Granlie
Zack Foley (vocals), Frank Wagner (bass), C.J, Everett (drums)
