«The Art Of The Trio Recordings: 1996-2001»
NONESUCH 7559-79839
Brad Mehldau Trio er en av pianotrioene med størst suksess de senere årene. Sammen med bl.a. e.s.t. og Tord Gustavsen Trio var de nesten med på å gjøre pianotrioen til «folkeeie». Denne boksen på ikke mindre enn sju CDer, inneholder alt trioen har gjort på plate siden den første «The Art Of The Trio – Volume One» kom i 1997, og som ble det store gjennombruddet for trioen, og fram til «Progression» fra 2001. I tillegg medfølger platen «Additional Recordings: 1997-2001» som bonus, sammen med et fyldig hefte med inngående tekst forfattet av Ethan Iverson.
Og jeg må innrømme med en gang: Jeg er sjeleglad jeg ikke er pianist, og har en drøm om å lage et pianotrioalbum! For alt du trenger av utrolig vakre pianotrioversjoner av diverse poplåter, jazzstandarder og originaler finner du på disse CDene.
Sammen med sjefen sjøl, får vi høre bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Jorge Rossy, følge Mehldau fra første tone, og ingen tråkker feil en eneste gang i løpet av disse sju platene.
På førsteplata, «The Art Of The Trio – Volume One» starter det med en usigelig vakker utgave av «Blame It On My Youth» og derfra og ut er det hele sju æresrunder jeg ikke kan fatte å begripe at det er mulig å overgå. Lennon/McCartneys «Blackbird» er en av de fineste visene som noen gang er skrevet. Og denne trioens versjon må være en av de beste som er gjort. Det eneste jeg kan sette fingeren på, er at låta fades på slutten. For min del kunne de gjerne ha holdt på i timesvis med denne tolkningen.
Toeren er gjort i levende live på den intime og flotte klubben Village Vanguard i New York. Opptaket høres ut som det er gjort på «gamlemåten». Dvs. at pianoet mer eller mindre befinner seg i den ene kanalen, mens de to andre oppholder seg mest i andre. Dette forstyrrer noe, i tillegg er ikke pianolyden den beste. Men det spiller ingen rolle. Fem standarder spilles, vendes og tolkes slik bare denne trioen kan. «It’s All Right With Me», den vakre balladen «Young and Foolish» (med en litt for «skarp» tone i det høyere toneleie som forstyrrer litt), «Monk’s Dream», «The Way You Look Tonight» og «Moon River». Ikke den beste av de sju platene, men den passer godt inn i helheten.
På tredjerunden er man igjen tilbake i studioet. Med undertittelen «Songs» er dette den «letteste» av platene. Her gjør de bl.a. Radioheads «Exit Music (For A Film)» og Drakes fine «River Man» som om de ikke skulle ha gjort noe annet. I tillegg så får vi bl.a. Mehldaus egen perle «Song-Song» som åpningslåt, som nesten er verdt prisen på hele boksen alene.
På fjerderunden er de tilbake på Village Vanguard, med en Kern og Hammersteins «All the Thngs You Are» som åpning i en ytterst kreativ versjon. Litt Jarrettsk, uten stønning, og hvis dette var åpningen på konserten en av dagene fra 5 – 10. januar 1999, så tror jeg de satte publikum solid på plass med denne. Strålende. Her gjøres noen originalkomposisjoner, pluss Miles Davis’ «Solar», Kahal og Fains «I’ll Be Seeing You» og Radioheads «Exit Music (for a film)» på nytt, i strålende versjoner.
«Progression» kom ut i 2000, pianolyden er litt skarpere igjen, men det holder i bøtter og spann. To CDer med i hovedsak standardlåter, med den nydelige «Cry Me A River» (Hamilton) som min personlige favoritt. En ballade som nesten stopper opp, men som de tre tar til uante høyder.
Det er så man nesten begynner å ule! Og når det hele avsluttes med Gerswin og Gerswins nydelige «How Long Has This Been Going On?», så er det nesten ikke mer å si.
Bonusplaten «Additional Recordings: 1997-2001» inneholder kun komposisjoner gjort av Mehldau, og er hentet fra tre innspillingsdager på Village Vanguard. Alle låtene, med unntak av «In the Wee Small Hours of the Morning» foreligger også i andre versjoner på de andre platene, men det er fint å få dem på nytt, som en slags oppsummering etter at man har vært gjennom hele bunken.
Personlig liker jeg nok kanskje standardene og «pop»-låtene best, noe som kan skyldes at når man setter seg ned med sju trioplater av slik kvalitet, så blir det det gjenkjennelige man merker seg best.
Det vil kanskje være naturlig å sammenligne denne boksen med ting man har fått servert fra Keith Jarrett Trio de senere årene. Jarrett har kanskje mer personlighet i sine tolkninger av standardlåtene, mens Mehldau føles mer intrikat og, faktisk, som en bedre pianist. Eller kanskje det er mer korrekt å si at han er mer «jazz»pianist i tradisjonell betydning. Uansett:
Dette er en strålende boks med musikk som bør forefinnes i ethvert møblert hjem.
Jan Granlie
[amazon_link asins=’B01M5J8664′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’1f49bae1-c0d6-11e8-9aad-c91825fee4cc’]
