«The Blue Note Years»
BLUE NOTE 7243 4 96427 20
Plateselskapet Blue Note har akkurat feiret jubileum. Det gjorde de også i 1999, de de feiret sitt 60års-jubileum.
I den forbindelse ga de ut den mektige samleboksen «The Blue Note Years» med undertittel «The Finest In Jazz».
Gjennom 14 CDer, pluss en utsøkt fotobok med Blue Notes veldig tidstypiske bilder tatt av Francis Wolf og Jimmy Katz, er hele historien samlet. Fra Albert Ammons innspilling «Boogie Woogie Stomp», innspilt 6. januar 1939 til «Miss D’Meena» med saksofonisten Greg Osby, innspilt i februar 1996.
Mellom disse to innspillingene får vi alt – eller i alle fall nesten alt – fra Blue Notes fantastiske katalog.
Earl Hines spiller «Reminiseing at Blue Note» og Cassandra Wilson synger «Joshua Fit The Battle Of Jerico». Vi får flere spor med Thelonious Monk, Tad Dameron, Bud Powell, Horace Silver, Wayne Shorter, Miles Davis, og alle musikerne vi husker fra alle de ihjelspilte Blue Note-LPplatene.
Platene er samlet to og to, og den første har fått tittelen «Boogie, Blues and Bop (1939-1955)» hvor vi bl.a. får Sidney Bechet’s dramatiske utgave av «Summertime» og Babs Gonzales band Babs’ Three Bips And A Bop med bl.a. Tadd Dameron på piano. Du får også møte Tiny Grimes Swingtet og The Ike Quebec Quintet i «Topsy» og «Blue Harlem». Tadd Dameron er der med «Our Delight» og «Lady Bird» og Howard McGee og Fats Navarro gjør en strålende versjon av «Boperation».
Andresamlingen er kalt «The Jazz Message (1955-1960)», hvor det starter med The Jazz Messenger og Kenny Dorhams «Minor’s Holiday» fra albumet «At The Cafe Bohemian – Volume One», med Dorham på trompet, Hank Mobley på tenorsaksofon, Horace Silver på piano, Doug Watkins på bass og, selvsagt, Art Blakey på trommer.
Og det fortsetter med Horace Silver, Clifford Brown, Horace Silver igjen, Hank Mobley, Sonny Rollins, Jonny Griffin, John Coltrane («Blue Train»), Cannonball Adderley med Miles Davis med «Autumn Leaves» fra «Somethin’ Else», Sonny Clark, Bud Powell, Lee Morgan, Lou Donaldson, Jackie McLean osv. osv.
«Organ and Soul (1956-1967)» starter med Jimmy Smith med et stjernelag som gjør «The Sermon», før vi får Baby Face Willette, Fred Jackson, Don Wilkerson, Ike Quebec, Freddie Roach, John Patton og Grant Green med Yusef Lateef på tenorsaksofon på første CDen, før andreCDen åpner med Kenny Burells «Midnight Blue» og partyet er i gang. På disse to CDene swinger det nesten mer enn godt er, og det hele er en stor fest.
«Hard Bop and Beyond (1963-1967)» fortsetter med flere store musikalske godbiter, bl.a. «Cheese Cake» med Dexter Gordon, «Cantaloupe Island» med Herbie Hancock, Freddie Hubbard (cor), Ron carter (b) og Tony Williams (dr). Vi får «Footprints» med Wayne Shorters band og «Maiden Voyage» med Hancock i førersetet. Joe Henderson dukker opp, det samme gjør Freddie Hubbard og Bobby Hutcherson, før de to CDene rundes av med McCoy Tyner og hans «Passion Dance» fra det strålende albumet «The Real McCoy».
Tittelen «The Avant Garde (1963-1967)» er nok mer en tidsbestemmelse enn en forklaring på musikken vi får på de to neste CDene, men noen reale avant-garde-godbiter dukker opp, selv om det ikke akkurat var den musikken Blue Note ble best kjent for.
Det starter med Larry Youngs heftige orgel, sammen med Woody Shaw (tp), Joe Henderson (ts) og Elvin Jones (dr) i «The Moontrane» fra platen «Unity», før vi får pianisten Andrew Hill i to spor, Jackie McLean, Tony Williams («Tomorrow Afternoon») med Sam Rivers (ts), Gary Peacock (b) og Williams i lett gjenkjennelig trommespill, før Sam Rivers, Grachan Moncur III, med Hancock, Cecil McBee (b) og Tony Williams (dr) avslutter førsteCDen med «Thandiwa».
På andreCDen tar det litt mer av, med bl.a. Eric Dolphys «Hat And Beard» som åpningsspor, før perlene kommer på en lang snor, med Grachan Moncur III, Andrew Hill, Dolphy igjen, Ornette Coleman («Dawn» fra «At The Golden Circle Volume One» og «Broad Way Blues» fra det praktfulle albumet «New York Is Now»). Deretter kommer Don Cherry («There Is The Bomb» fra «Where Is Brooklyn») hvor han spiller nydelig trompet sammen med Pharoah Sanders (ts), Henry Grimes (b) og Ed Blackwell (dr).
Cecil Taylor avslutter Avant Garde-avdelingen med «Steps» fra «Unit Structures» sammen med Ken Mc Intyre og Jimmy Lyons (as), Henry Grimes og Alan Silva (b) og Andrew Cyrille (dr).
På samlingen «The New Era (1975-1998)» åpner man med trompeteren Donald Byrd, før man fortsetter med gitaristen Earl Klugh og fløytisten Ronnie Laws, og vi er langt inne i det relativt kjedelige 70-tallet. Men Blue Note utga også noen fine plater i denne perioden. Vi får vokalisten Bobby McFerrin, gitaristen Stanley Jordan (hvor ble det forresten av han?), Dianne Reeves, pianisten Eliane Elias, vokalisten Rachelle Ferrell og, selvsagt, gitaristen John Scofield. Cassandra Wilson gjør «I Can’t Stand The Rain», og Carlie Hunter bidrar med ok gitarspill, før Us3 avslutter den første CDen.
CD2 åpner med Joe Henderson i Sam Rivers fine «Beatrice», før vi før høyoktanjazz med Freddie Hubbard & Woody Shaw, «Lonnie’s Lament» med McCoy Tyner og «Red Mask» med Tony Williams, før et av de mest hardtswingende banda i Blue Note-katalogen, The Don Pullen-George Adams Quartet gjør Pullens «Song From The Old Century», og setter skapet solid på plass, før vi får Bennie Green, Joe Lovano, Gonzalo Rubalcaba, Javon Jackson og Jacky Terrasson før Greg Osby avslutter med «Miss D’Meena».
Den siste boksen har de kalt «Blue Note Now and Then», og inneholder stort sett låter skrevet av de gamle ringrevene i katalogen, fremført av «den yngre generasjonen». Vi får bl.a. Hancocks «Maiden Voyage» gjort av bl.a. Dianne Reeves og Geri Allen. Vi får Wayne Shorters «Tom Thumb» fremført av John Scofield (g), Larry Goldings (org), Dennis Ervin (b) og Bill Stewart (dr). Oscar Brown Jr. sin «Hun Drum Blues» blir tolket av vokalisten Holly Cole og McCoy Tyners «Tanganyika Dance» fremføres av vokalisten Kurt Elling osv. osv. Denne boksen er et godt eksempel på at de gamle er eldst, men at den «yngre» garde er topp teknisk kvalifisert til å føre stafettpinnen videre.
Lydkvaliteten er perfekt og hele veien, veldig typisk Blue Note, og for den som ikke er velbevandret ut i Blue Note-katalogen, er det bare å skaffe seg boksen, for her får du alt du trenger for å komme inn i selskapets gullgruve.
Et must av en boks, som dessverre etter hvert er blitt relativt vanskelig å få fatt i. Men tråler du bruktsjapper, velassorterte vinylbutikker og internett, så kan det hende du blir en lykkelig innehaver av dette mesterverket.
Jan Granlie
