Saksofonisten Joe Harriott er en av de virkelig sjulte skattene I jazzhistorien. Han ble født den 15. juli 1928 i Kingston, Jamaica, og døde den 2. januar 1973 i Southampton, England.
Som så mange altsaksofonister i sin generasjon var han inspirert av Charlie Parker, men samtidig inkluderte han sin egen folkemusikk i sin be bop, så i hans musikk fikk vi i tillegg til rasende be bop også elementer av calypso og annen jamaikansk musikk, og gjennom hele karrieren trakk han inn disse elementene sktig faktor i musikken.
På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet var han med på å utvikle musikkstilene «abstract» og «Free-form», og han kan på mange måter sammenlignes med Ornette Coleman og hans tilnærming til musikken.
På denne samlingen får de tre første Lpene fra Harriott, pluss seks bonus-spor.
Det starter med innspillingen «Abstract» spilt inn i London i november 1961 og oktober 1962. Her møter vi han sammen med trompeteren Shake Keane, pianisten Pat Smythe, bassisten Coleridge Goode og trommeslageren Phil Seamen (på fire spor hører vi Bobby Orr i stedet for Seaman), mens perkusjonisten Frank Holder bidrar på et par spor. Dette var en tid hvor England var i ferd med å få mange musikere fra andre land som flyttet, spesielt til London. Joe Harriott var en av disse, og når «Abstract» oppnådde å få fem stjerner i Down Beat, ble han umiddelbart godkjent som britisk jazzmusiker. Men det var ikke alle som likte den musikken Harriott hadde vært med på å utvikle. Flere av hans tidligere medmusikanter skygget banen da han utviklet sin abstrakte fri-form musikk.
På denne innspillingen, som teller de første åtte sporene på førsteCDen, får vi høre komposisjoner gjort av Harriott, med unntak av Sonny Rollins «Oleo» i en forrykende versjon. Her legger vi selvsagt merke til hans relativt agressive spillestil sammen med trompeteren Shake Keane, som «flesker til» fra første tone.
Harriott skrev en helt spesiell type jazzmusikk, som sikkert var i frieste laget til å tilfredstille den tidens jazzpoliti. Hør bare på versjonen av «Oleo», og du vil forstå hva jeg mener. Her er det ingen respekt for komponisten. Man raser ive et forrykende tempo, og agressjonen på påtagelig hos de to blåserne.
På «Southern Horizons» som fyller førsteCDens sju siste spor og andreCDens to første, har Shake Keane forlatt bandet og trompeteren Hank Shaw har overtatt stafettpinnen. Videre får vi høre Harry South på piano, Goode igjen på bass og Bobby Orr på trommer i opptak fra London i mai 1959, pluss ett opptak hvor perkusjonisten Frank Holder igjen er med i et opptak fra London i april 1960.
Her er lyden litt annerledes, og mer tidsriktig, kanskje. Med adskillig mer romklang i blåserne, men agressiviteten er fremdeles tilstede, og Hank Shaw er ikke noe mer tilbakeholden enn Shake Keane i så måte.
I tillegg til låter av Harriott, får vi også Señor Blues» av Horace Silver i en ytterst tilbakelent og flott versjon, Ellington/Tizol og Mills «Caravan», hvor man lett hører at Harriott føler seg hjemme. Hør bare på overgangen fra temaet til Harriotts solo. Perfekt! Vi får også den fine bluesen «Liggin’» av Harry South og Haven Gillespie og Coots «You Og To My Head», i flotte versjoner.
På «Free Form» er Shake Keane tilbake på plass, sammen med pianisten Pat Smythe, Goode på bass og Phil Seaman igjen på trommer. Dette er opptak fra London i november 1960, og inneholder kun låter ført i pennen av Harriott.
Her synes jeg det er lett å høre at musikerne har funnet hverandre og trives i hverandres selskap. På førstelåta (CD2:3) «Formation» hører man at musikerne har det som plommen i egget. Og slik fortsetter det. Hør bare på Harriotts «Calypso», eller i «Tempo» hvor det virkelig går unna i svingene.
Til slutt får vi Harriotts «Just Goofin’», «Joe’s Blues», Blues Original», og standardene «Everthings Happens To Me», «Just Friends» og «My Heart Belongs To Daddy», alle i flotte versjoner med Max Harris og Johnny Weed på piano, Lennie Bush og Major Holey på bass og Phil Seaman på trommer.
Disse tre innspillingene var Harriotts tre første langspillere, men det kom flere Lper etter dette, pluss noen samlealbum. Så her er det bare å presse din lokale platepusher til å hive seg rundt å skaffe tilveie Joe Harriotts samlede verker. En underkjent og til dels glemt altsaksofonist som bør løftes fram i lyset igjen!
Jan Granlie
Joe Harriott (as), Shake Keane (tp, flh), Hank Shaw (tp), Pat Smythe (p), Harry South (p), Max Harris (p), Johnny Weed (p), Coolridge Goode (b), Major Holley (b), Phil Seamen (dr), Bobby Orr (dr), Frank Holder (perc)
