I 2007 var trioen June Tabor (vokal), Iain Ballamy (ss, ts) og Huw Warren (p) på Punkt-festivalen i Kristiansand. Etter min mening var denne konserten høydepunktet på en strålende sterk festival. Nå er endelig denne trioen tilgjengelig på CD, og musikken er innspilt live i mars 2006.
June Tabor er selve nestoren blant vokalistene innenfor den britiske folkemusikken. Hun er født i 1947, og har siden solodebuten med «Airs and Graces» i 1976 og «Silly Sisters» i duo med Maddy Prior samme år, vært en ettertraktet sanger.
Hun har hele tiden vart tro mot idealene, og har aldri latt seg friste av det kommersielle, noe hun nå for alvor bør kunne høste fruktene av.
Iain Ballamy kjenner vi best fra samarbeidet med Thomas Strønen i Food, og i diverse konstellasjoner ledet av pianisten Django Bates, mens pianisten Huw Warren har ledet jazzkvartetten Perfect Houseplants (med bl.a. Martin France), gjort noen «tidligmusikk»-prosjekter med flere av de ledende utøverne av denne kunstformen på de britiske øyer noen år, og jobbet med folk som Mark Feldman, Peter Herbert, Joanna McGregor, Theo Bleckman og flere av de ledende jazzmusikerne på fotballøya.
Og det er bare a fastslå med en gang: «Quercus» er ei aldeles nydelig plate, ovelesset med vakker folkemusikk fra Storbritannia, fremført så åpent og vakkert at det nesten gjør vondt. Hør for eksempel på tredjelåta, den tradisjonelle «As I Roved Out», sjettelåta «Near But Far Away» eller den «lysere» «Who Wants The Evening Rose?» hvor melodi, tekst og det vokale nesten går over i en annen dimensjon. Usedvanlig vakkert!
Vi får tekster av Robert Burns. William Shakespeare, Les Barker, Mack Gordon, David Ballantine og Gregory Norbet, i tillegg til noen tradisjonelle godbiter, sobert kommentert og assistert av en ytterst lyrisk Warren og en opplagt Ballamy. June Tabor synger med en ganske dyp røst, som passer denne musikken perfekt. Hun har akkurat den fraseringen vi ønsker av vokalister som tolker denne typen musikk, og alt er nesten skremmende vakkert. Av og til tar jeg meg i å tenke på Agnes Buen Garnas og Jan Garbareks «Rosenfole», selv om dette er helt annerledes.
Warren holder seg for det meste i bakgrunnen, men på «Tears» får vi han solo i en egenkomponert sak, hvor han legger akkurat de tonene han skal for at det skal låte britisk og folkemusikkbasert.
Iain Ballamy er den, som ved siden av Tabor, bidrar mest med soloer. Det er tydelig at han har kjemperespekt for «mor sjøl», for han holder seg veldig i skinnet hele veien.
Personlig liker jeg de tradisjonelle låtene best. Kanskje nettopp fordi de er tradisjonelle, hvor du nærmest kan høre røttene gro. Sjekk f.eks. ut «Brigg Fair», hvor vi får Tabor solo. Vakrere blir det ikke!
Hele denne plata er en gullbarre av vakker musikk. Jeg kan egentlig ikke huske en plate som har satt seg så grundig fast i beinmargen som denne. En fintspillende saksofonist, en pianist med verdens største ører og en gudommelig vokalist i et perfekt samspill. Kan man egentlig kreve noe mer?
Når sistelåta, «All I ask of You», toner ut med Ballamys vakre saksofon, og June Tabors vakre stemme og «All I ask of you is forever to remember me as loving you/Forever as loving you», så er denne anmelder besvimelsen nær.
Gi plata på bla resept! Nå!
Jan Granlie
June Tabor (v), Iain Ballamy (s), Huw Warren (p)
[amazon_link asins=’B00AWXZ9TC’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’ce41c354-b82f-11e8-915b-4f4e7c5d95fe’]
