«Bitches Brew»
Columbia GP 26

Da Miles Davis’ heksebrygg ble utgitt i 1969, ble aldri verden den samme etterpå! Plata «Bitches Brew» endret verden, totalt. Den snudde den opp-ned!

Selv om «In a Silent Way» hadde åpnet noen dører på gløtt, var det med «Bitches Brew» at dørene ble revet åpne – og det på fullt gap. Ikke bare var det at musikken representerte noe helt nytt, og at John McLaughlins gitartoner og de groovebaserte bassgangene antydet en helt annen rocka verden enn det vi var vant til!

Undertittelen på plata var åpenbar; «Directions in Music by Miles Davis». Miles viste vei til noe nytt. Spørsmålet var hva?

Men selv i åpningssporet «Pharaoh’s Dance» på dobbelt-LP-en første av fire sider kjente vi fra første stund igjen Zawinuls toneganger fra «In a silent way». Dette var en verden vi kjente – som en fortsettelse av Miles Davis’ utforsking av det som gjerne ble omtalt som «neo-bop».

Men så snudde vi plata og hørte låta som ble benevnt som «Bitches Brew» – og møtte noe helt nytt! Her kom det en dobbelt-LP som var noe vi ikke hadde hørt før. Var det jazz? Ingen av oss kunne gi svaret den gangen. Hvor var det Miles var på vei?

Coveret viste oss en ukjent vei, en lyseblå og stormfull bakgrunn med ildfulle svarte, sterke mennesker som antydet en mytisk stor verden vi bare ante eksisterte, og som var helt ny for oss.

Plutselig var verden en annen! Men allikevel den samme. Vår store helt Miles Davis var fortsatt en mester av trompetspillets mediumregister – hans kunst var fremdeles preget av at han var Miles, uansett musikalske omgivelser. Og det viste han her, på denne dobbelt-plata «Bitches Brew». Med helt nye musikere, som omfattet hans såkalte tapte kvartett, i tillegg til Bennie Maupin, John McLaughlin og Joe Zawinul. Men her skapte han ikke bare spennende musikk, han skapte en helt ny musikk.

Under sterk innflytelse av Karlheinz Stockhausens ideer om samtidsmusikk, skapte Miles Davis, sammen med Teo Macero, en collage av de opptakene som ble gjort 19.-21. august 1969, som til sammen ble det vi i ettertid kjenner som «Bitches Brew». Et mesterverk som åpnet øynene på mange av oss.

Denne plata ble et vannskille i moderne improvisert musikk, i jazz, eller hva du velger å kalle det! I dag er det en selvfølge at «Bitches Brew» inngår blant de mest nyskapende musikalske verkene i det 20. århundret. «Bitches Brew» er for det 20. århundret hva «Die Kunst der Fuge» var for det 18. århundret.

Siden original-utgivelsen i 1969 er «Bitches Brew» gitt ut i mange formater. Columbia har gitt ut plata i diverse komplett-formater, inkludert ett fire-CD komplett opptak av alle «recording sessions». Uansett hvor vidunderlig det er for alle oss Miles-fans å høre alle opptakene som la gunnlaget for den klippingen som Miles og Teo Macero gjorde, er det fortsatt en estetisk glede å lytte gjennom de to LP-platene som utgjorde det ferdige produktet «Bitches Brew»!

Når plata ender opp med sporet «Sanctuary» er vi tilbake i en post-bopverden som er milevis fra den fusion-orienterte jazzrocken som den ortodokse historien vil ha oss til å tro at «Bitches Brew» åpnet for!

Tekst: Johan Hauknes

[amazon_link asins=’B00TCAM9EO’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’c5363af4-b36e-11e8-8aaf-bba90258c800′]