Nå synes vi på salt peanuts* at det er litt for mange av våre gamle helter som går ut av tiden. Og den siste i rekken til å ta plass på «himmelens jam session» er saksofonisten Charles Gayle.
Han ble født den 28. februar 1939, og forlot vår verden, ifølge velinformerte kilder, den 6. september 2023. Han var kjent som en frittgående saksofonist som utmerket seg på 90-tallet etter tiår hvor han ikke helt fant sin plass i den «nye» jazzen. Han høres ikke bare som saksofonist, men også som pianist, bassklarinettist, bassist og perkusjonist.
Han ble født i Buffalo, New York. Noe av historien hans har vært uklar på grunn av hans motvilje mot å snakke om livet sitt i intervjuer. Han underviste en kort periode i musikk ved universitetet i Buffalo før han flyttet til New York City på begynnelsen av 70-tallet. Han var hjemløs i omtrent tjue år, og spilte saksofon på gatehjørner og metrostasjoner rundt New York City. Han har beskrevet at han tok en bevisst beslutning om å bli hjemløs: «Jeg måtte fri meg fra historien, livet mitt, alt måtte stoppe akkurat der, og hvis du overlever, bra, og hvis du ikke gjør det, gjør du det ikke. Samtidig tillot dette Gayle å vie mesteparten av tiden sin til å spille musikk, selv om han ofte tjente mindre enn 3 dollar per dag. «Først og fremst spilte jeg for å spille fordi jeg trengte å spille. For det andre betydde pengene, en dollar, mye for meg på den tiden. Å spille der ute er åpenbart annerledes enn å spille på en scene. Det er en slik ‘nother world of playin’. Jeg mener jeg pleide å gå fra Times Square, for eksempel, helt til Wall Street og spille. Jeg kunne gå tilbake og aldri slutte å spille. Jeg tenkte ikke på det som noe annet enn det det var. Her spilte jeg for mennesker, og jeg var ikke så opptatt av hva de trodde om musikken. Jeg spilte, jeg måtte spille. Jeg måtte også spise på en eller annen måte, og jeg er ikke typen som strekker ut hånden for å tigge. Jeg sto der og lekte med en kaffekopp en gang, og folk la penger i kaffen min, og det får du ikke på scenen. Det er vakkert.»
Da Gayle først valgte å bo på gata, så han ikke for seg at han ville forbli hjemløs så lenge han gjorde, selv om han anslår at denne perioden varte nærmere femten år enn tjue. I 1988 fikk han en viss oppmerksomhet gjennom en kvartett han fikk satt sammen, med sopran- og tenorsaksofonisten John Tchicai, bassisten Sirone og trommeslageren Reggie Nicholson. Og med albumet Always Born på svenske Silkheart Records åpnet frijazzverdenen seg etter hvert for ham. Dette var Gayles debutinnspilling, og raskt kom både Homeless og Spirits Before, begge med Sirone på bass og Dave Pleasant på trommer, også de på Silkheart Records.
Siden den gang har han blitt en viktig musiker innen frijazzen, og han har spilt inn for plateselskaper som Black Saint, Knitting Factory Records, FMP og Clean Feed.
Gayles musikk var «åndelig» og sterkt inspirert av Det gamle og Det nye testamente. Han har dedikert flere album til Gud. Barndommen hans var påvirket av religion, og hans musikalske røtter spores til den opprinnelige gospelmusikken. Han har spilt med og gjort plater med blant andre Cecil Taylor, William Parker og Rashied Ali. Gayles mest berømte utgivelse er nok albumet Touchin’ on Trane (FMP) med Parker og Ali, som fikk mye oppmerksomhet da den kom. Selv om han etablerte et rykte først og fremst som tenorsaksofonist, har han i økende grad vendt seg til andre instrumenter, spesielt piano (som faktisk var hans originale instrument) og altsaksofon. Mer kontroversielt var det nok da han noen ganger inkluderte noe som nærmest ble betegnet som prekener til publikum på konsertene, som berørte hans politiske og religiøse tro.
I 2001 spilte han inn albumet Jazz Solo Piano på Knitting Facory. Den besto for det meste av enkle jazzstandarder, og var et svar på kritikere som hevdet at frijazzmusikere ikke kunne spille bebop. I 2006 fulgte Gayle opp med et andre album med solo piano, denne gangen med originalt materiale, med tittelen Time Zones på Topkins Square.
For en del år siden var han booket til å spille en solokonsert på Oslo jazzfestival. Men da ville han gjerne spille med en trommeslager, og en av de frivillige festivalmedarbeiderne foreslo at han kunne spille med den unge, lovende trommeslageren Siv Øyunn Kjenstad, en musikere ikke så veldig mange kjente til på den tiden. Og Siv Øyunn tok utfordringen på strak arm, og de to leverte en strålende konsert. På tidlig 2000-tall var han på Vossa Jazz med William Parker og Rashid Ali, og i 2013 spilte han med en tri bestående av han selv på tenorsaksofon og piano, bassisten Kawert Wójcinski og trommeslageren Klaus Kugel på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo.
Det foreligger en rekke plateutgivelser med Gayle i eget navn, pluss utgivelser hvor han medvirker på plater med Sunny Murray (Illuminators, Audible Hiss, 1996), William Parker (Requiem, Splasc(H), 2006), Henry Rollins (Everything, 2.13.61, 2003 og Weighting, 2.13.61, 2003), Sirone og Billy Bang (Configuration, Silkheart, 2005) og Cecil Taylor (Always a Pleasure, FMP, 1996).
Jan Granlie
