I januar 2012 ba vi på vegne av Jazznytt, om et intervju med Paolo Vinaccia – noe som skulle vise seg overhodet ikke å bli noe intervju. Vi var Johan Hauknes som samtaleansvarlig og Jan Granlie som fotograf. I dag republiserer vi den portrettartikkelen som ble resultatet, fra Jazznytt nr 1/2012, i salt peanuts*
På dette tidspunktet i 2012 hadde Paolo Vinaccia båret en kreftdiagnose i flere år, med meget kort forventet gjenværende levetid. Men det var ikke en kreftpasient nær døden vi møtte. Tvert i mot, det ble et møte med en livskraft og livsvilje som var overveldende den gangen. Paolo var fortsatt Paolo. Møtet sitter fortsatt som et av de aller beste minnene om møter med andre mennesker. Paolo Vinaccia var overveldende, han kunne nok kreve stor plass, og han snakket gjerne i store bokstaver … om han mente det var behov for det. Men du var heller aldri i tvil om Vinaccias store hjerte, menneskekjærligheten, og den altomfattende omsorgen han hadde for både nære og mer perifere venner.
Paolo Vinaccia strakk seg alltid etter å yte sitt aller ypperste, han var aldri fornøyd med en betryggende, gjennomsnittlig ytelse. Han var alltid på søken etter nye måter å yte på, jakten på en bedre ytelse enn den i går. Men skulle han forventet også at du skulle yte det tilsvarende. At du skulle utfordre deg selv. Rundt ham ble du selv inspirert av hans stadige jakt etter nye lyder, nye lukter og smaker, nye opplevelser, nye opplevelser som nytes i samvær med, i samvirke med andre mennesker — med livsvenner.
Det gode liv etter Paolo Vinaccia er ikke et liv i overflod og i rikdom, det gode liv er et liv der du lærer å verdsette de gode tingene som leves sammen i samvær med andre, mat, drikke, en perfekt espressobrent kaffebønne. I et perfekt samspill, sosialt, og musikalsk. Med den rette kunnskapen og de rette virkemidlene kunne noen unnselige søtpaprika-frukter blir til et måltid som huskes med stor glede og masse varme 12 år seinere.
Paolo Vinaccia satte store spor hos mange. For meg så er det urkraften som alltid drev ham til å yte sitt meste, som var slående. Fullt og helt, ikke stykkevis og delt, heter det hos salige Henrik Ibsen. Det gjaldt også Paolo Vinaccia. Ja, selv når han, som på festivalen i midten av mars 2019 der vi feiret Jan Erik Kongshaug, leverer mange ganger over det som enhver annen i samme situasjon ville ha klart. Men for Vinaccia var det viktig å levere. Ettter festivalen skrev jeg, «først og fremst er det Paolo Vinaccia som tar ikke bare kaka, men som før vi har kommet så langt, har lagt til rette hele måltidet. Vinaccia flørter, fleiper, leiker og shower. Men også, han spiller som den italienske guden han er. Så vidunderlig full av liv. … Riktignok er han fysisk preget av sykdommen. Men vi ser også gleden hans over musikken, over å være i musikken. Og denne gleden smitter over på oss alle. Nei, det er mer enn det, Paolo Vinaccia er musikk! En musikk som gjør livet verdt å leve for oss alle. Og takk for det. Vi ser fram til å oppleve Paolo Vinaccia igjen — og igjen — på en scene, bak et trommesett, strålende full av liv».
Det ble bare én opplevelse med Paolo Vinaccia til. I kirken på Vossevangen på palmesøndagen 14. april, der han var sterkt tilstede i Olav H. Hauge-prosjektet «Under stjernone», med musikk av Edvard Askeland. Den varme og nære avskjeden på mandagen, etter frokost på Park Hotell, vil være med meg så lenge leg lever. Det ble siste gangen jeg fikk treffe Paolo Vinaccia.
5. juli 2019 forlot Paolo Vinaccia oss. Men Paolo Vinaccia vil alltid være med oss. De sporene mennesket, musikeren, livsfilosofen Paolo Vinaccia etterlot seg er dype — de utslettes ikke. Han var en av oss, Han var også et speil som viste fram hva det beste i oss kunne være. Men Paolo Vinaccia var også noe helt annet, noe for seg selv. Noe sjeldsynt.
Den 27. mars i år ville Paolo Vinaccia fylt 70 år. Slik skulle det ikke gå. Men for en feiring det ville vært! Derfor oppleves det som viktig å feire Paolo Vinaccia, å hedre det han sto og står for, med å republisere resultatet av den samtalen jeg og vi hadde med ham, i en leilighet i sjette etasje ved Bislett, i 2012. Artikkelen Very much Paolo ble opprinnelig publisert i Jazznytt nr. 1/2012, s. 14-19. Alle verbformer og tidsbøyinger er beholdt uendret fra 2012. Det skal leses som at Paolo fortsatt er blant oss og lever.
Portrettet av Paolo Vinaccia kan du lese i sin helhet her.
Johan Hauknes
