Det var det året da alt skjedde! Det var 1968.
Dubček-våren og Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, Tet-offensiven – Vietcongs svar på Lyndon Johnsons opptrapping av krigen i Vietnam, studentopprørene i Paris, mordene på Martin Luther King jr. og Robert Kennedy. Hair fikk sitt store gjennombrudd. Og Richard Nixon ble valgt som president i USA.
På bakgrunn av alt dette kom et lite band fra Storbritannia til Oslo. De representerte noe nytt ved å blande jazz, rock og avantgarde-trekk sammen i en eklektisk blanding. Med tekster som etterhvert fikk klarere politisk innhold, hentet de materiale og inspirasjon fra Beatles, Donovan, Bob Dylan, fra musicalen Hair, fra Nina Simone, fra STAX og fra Monty Python.
Om det ikke er jazz, så er det definitivt sterk musikk! Derfor har det en naturlig plass på salt peanuts*.
Det var særlig kombinasjonen av Brian Augers orgel- og pianospill og Julie Driscolls unike stemme som skapte bandet. Når bandet gjerne karakteriseres som prog- eller kunst-rock, er det som noe helt annet enn den britiske kunst-rockscenen som gjerne forbindes med Henry Cow, Soft Machine, Gong og tidlig Pink Floyd – den såkalte Canterbury-scenen – i samme periode.
Brian Auger & The Trinity med Julie Driscoll la seg betydelig nærmere den tidens tradisjonelle låtorientering innenfor pop-musikken enn den dreiningen mot nye former og konseptalbum som Canterbury-bandene sto for. Dessuten var jazz-elementet – og også R&B- og soul-trekkene åpenbare. Ikke minst reflekterte det Brian Augers tidligere jazzbakgrunn.
Men det som virkelig var deres kjennemerke var å plukke opp nye låter raskt etter at de var publisert første gang og gjøre dem til sine. Få hadde hørt om David Ackles da bandet plukket opp «Road to Cairo» fra hans debutskive som ble lansert i september 1968. «Take Me To The Water» med Nina Simone var knapt ute før de hadde den på repertoaret.
Julie Driscoll – som på mange måter var bandets frontfigur og som var noe av et ikon i 1968-69 for den britiske progrocken – var det få som kjente til på forhånd. Hun var såvidt fylt 20 år da hun i 1967 ble med på Brian Auger & The Trinitys debutalbum «Open», men da hun gikk solo med «1969» og etablerte samarbeidet med sin senere ektefelle Keith Tippet var hun en etablert skikkelse i britisk avantgardemusikk.
Med «Open» fikk bandet sin første hit med sin versjon av Donovan’s «Season of the Witch». I 1968 slapp de flere singler som skulle bli låter som definerte stilen deres. Det omfattet bl.a. Bob Dylan’s «(This) Wheel’s on Fire», David Ackles’ «(The) Road to Cairo». De gjorde sine egne versjoner av Nina Simones «Take Me to the Water» og «I’m Going Back Home» allerede i 1968 – låter som først kom ut på Simones 1969-plate «High Priestess of Soul». Og så videre.
Etter at bandet i 1969 ga ut dobbelt-LPen «Streetnoise» oppløstes kvartetten. Men høsten 1968 var de i Oslo og Svein Erik Børja var raskt ute. For Nordvisjonen produserte han et program på en halv time med Julie Driscoll og Brian Auger & The Trinity. Harald Are Lund var som du vil se også med.
Svein Erik Børjas regi er oppfinnsom og svært moderne. Programmet er gitt tittelen «Groovy», med en rammefortelling som foregår i et lettere slitent Oslo-teater (Central-teateret?). Julie Driscoll er eneste publikummer og trioen på scenen er kledt som for en kunstmusikalsk framføring i livkjole og dress. I denne rammehistorien klippes det inn studioopptak av bandet i antrekk som er mer vante innenfor denne musikktradisjonen.
«(This) Wheel’s on Fire» er redigert sammen med en rekke tidskarakteristiske nyhetsopptak fra Vietnam-krigen, fra Tsjekkoslovakia m.m. «Season of the Witch» er filmet i et nesten sterilt hvitt rom, iført en hvit kjole med sorte hansker og hatt. Disse to får meg til å påstå at Svein Erik Børja ikke sto tilbake for det beste og fremste på musikkvideofronten i 1968.
Tekst: Johan Hauknes
Julie Driscoll, vok
Brian Auger, Hammond org
David Ambrose, el-b
Clive Thacker, tr
- (This) Wheel’s on Fire (3:26)
- Take Me to the Water / I’m Going Back Home (4:10)
- (The) Road to Cairo (5:18)
- Shadows of You (3:35)
- Season of the Witch (7:44)
