I 1974 var både Art Ensemble of Chicago og Sonny Rollins på plass under den tiende Kongsberg Jazzfestival. Men det var også Randy Weston, dette piano-fenomenet fra Brooklyn, N.Y. som tok den afrikanske drømmen om opphavet til den afro-amerikanske jazzen lenger enn de aller fleste. I 1967-68 flyttet han til Marokko og ble boende der til 1973.
Hans store gjennombrudd kom med verket «Uhuru Africa» (Frihet, Afrika) i 1960. Låter som «Little Niles» og «Hi-Fly» har blitt standardlåter. Og i slutten av juni 1974 var han på plass i Kongsberg Kino med sitt band «African Rhythms», med William Allen på bass og Steve Berrios på trommer. Det var også NRK med Jan Horne i spissen. Og en spennende gjest.
Drøyt 30 minutter av NRK-opptaket fra konserten i «sitronpressa» på Kongsberg er nå tilgjengelig. Desverre er det bare 20 minutter med Randy Weston og trioen. Han holder seg ute av siste nummeret «Isma’a» og overlater scenen til gjesten, Ahmed Abdul-Malik.
Men først får vi en solo resitasjon med Randy Weston. Han sier den er «… in memory of Duke Ellington who died recently». Vi får bl.a. variasjoner over «Satin Doll» og «Take the A-Train».
Deretter følger to svært forskjellige varianter av «Hi-Fly» – først duo med William Allen på bass, så med Steve Berrios på conga i tillegg.
Weston og Abdul-Malik har kjent hverandre siden begynnelsen og har spilt med hverandre flere ganger. Han var med på innspillingen av de to Riverside-platene til Randy Weston i 1956 – «With These Hands …» og «Jazz a la Bohemia». Abdul-Malik er nok først og fremst kjent som bassist – slik som da han i 1957-58 spilte med Thelonious Monk.
Det var først på «Tanjah» fra 1973 at Abdul-Malik spilte (arabisk) oud på plate med Randy Weston. På Kongsberg får vi høre Abdul-Malik på oud, men altså uten Weston.
Trioen med Abdul-Malik, Allen og Berrios, spiller låta «Isma’a» – lytt! – som Abdul-Malik hadde med på både det første og andre albumet sitt, «Jazz Sahara» fra 1958 og «East meets West» fra 1959. Allerede her introduserte han dette strengeinstrumentet.
Hva er en oud, spør du kanskje? En moderne oud kan sies å være søsteren til den moderne lutten. Faktisk er en lutt en oud – og en oud er en lutt. Ordet lutt er det samme som på arabisk, lutt er avledet av den bestemte formen al oud.
Du kan se at Abdul-Malik spiller den på tradisjonell måte. Han bruker fuglefjær som plekter. Etter sigende skulle det vært ørnefjær, men det er vanskelig å oppdrive i dag.
Ouden er oftest utstyrt med fem par samklingende strenger og av og til en enkelt sjette streng – Abdul-Malik spiller her tistrengs-varianten. Ouden er til forveksling lik en renessanselutt. Det var først etter at barokken fikk herje fritt med lutten at instrumentet vokste ut i alle retninger og ble en dinosaur i musikkfaunaen.
Nå kan det vel sies at Weston er mer influert av arabisk musikk enn av afrikansk. Men den nord- og østafrikanske kulturen er da også sterkt påvirket av arabisk innflytelse. Abdul-Malik pekte ofte på Sudan som stedet for sitt familieopphav.
Uansett er det god musikk! Jazz eller verdensmusikk – improvisert eller ikke – moderne eller tradisjonell. Hvem bryr seg?
Tekst: Johan Hauknes
Her er Randy Weston African Rhythms i Kongsberg Kino, ca. 28, juni 1974.
Randy Weston, p
William Allen, b
Steve Berrios, dr
Ahmed Abdul-Malik, oud
1. In memory of Duke Ellington
2. Hi-Fly I
3. Hi-Fly II
4. Isma’a
