Så er vi kommet til dagen da den femtitredje Kongsberg jazzfestivalen åpnes. Det er onsdag i uke 27 igjen, i dette året 2016. Finnes det en bedre å feire det på enn med skotsk sekkepipe – dette instrumentet som vekket frykt og redsel hos fiendene av de skotske «highlanders», når de stilte seg opp på åsryggen og lot de syngende piper lyde over landskapet?
Derfor avslutter vi ved tiårsjubileet for festivalen på Kongsberg – i det herrens år 1974. Sonny Rollins er i byen igjen, tre år etter at han «woodsheddet» oppe under Gruveåsen og deretter danset på kinoscenen med Arild Andersen, Jon Christensen og Bobo Stenson.
Denne gangen skal vi til 30. juni 1974 og samme sted. Men i år kommer Sonny med eget band. Rufus Harley har med seg sekkepipa ved siden av sopransaksofonen sin. Bob Cranshaw på bass og David Lee på trommer. I tillegg har Sonny med seg gitarist, Yoshiaki Masuo, som vi nok må si gjør et forglemmelig inntrykk.
Men gleden er stor over å få høre Sonny Rollins i godt slag. På denne tida var det få nye plater fra 44-årige Theodore Walter Rollins. «Horn Culture» har akkurat kommet ut – uten å vekke den store begeistringen. Men live var det noe annet.
NRK TV sendte over en time av konserten i to programmer. Grunnet den manglende strukturen hvordan NRK legger ut de digitaliserte programmen, må vi igjen gi deg dem i to separate bolker. Men vi overlever det i og med at resultatet er absolutt verdt det merarbeidet dette medfører.
Så her følger Sonny Rollins Quintet, fra søndag 30. juni 1974, i Kongsberg kino fra den ellevte Kongsberg jazzfestival 1974, med
Sonny Rollins – ts
Rufus Harley – ss, sekkepipe
Yoshiaki Masuo – g
Bob Cranshaw – b
David Lee – tr
Men vent litt: Jeg lovte å komme tilbake med forklaringer på noen kryptiske hentydninger til Sonny Rollins i regnfrakk.
For å forklare dette må jeg nevne at Rollins kom tilbake til Kongsberg igjen fem år seinere – i 1979. Da var dessverre ikke NRK TV der. Denne gangen hadde han også med seg bl.a. den selverklærte jentefuten Al Foster på trommer, og var det Jerome Harris på bass?
Dessuten hadde han også med seg en komposisjon han hadde skrevet tilegnet Kongsberg, «Silver City». Det finnes kun en versjon av denne på plate, fra Great American Music Hall i San Francisco, tatt opp i april 1978 og gitt ut på plata «Don’t Stop the Carnival». Tenk så flott om det fantes et opptak av den fra Kongsberg!
Men uansett: Forklaringen på regnfrakken forteller trommeslageren Bjørn «Krok» Krokfoss i sin blog. Jeg gjengir hele Kroks forklaring:
«Dette er en sann historie, for jeg var med sjøl. Under jazzfestivalen i Kongsberg i 1971. Saksofonisten Sonny Rollins var en av hovedartistene. Jeg var der med Stokstad/Jensen Trad.band. …
… heiseturen på Grand Hotel i Kongsberg på vei til frokost. Jeg kommer fra tredje etasje og i heisen som kom fra fjerde, der står selveste Sonny Rollins naken, bare ikledd en gjennomsiktig regnfrakk og røyker pipe?
– Hva faen, tenkte jeg, han kan ikke bare gå inn i frokostsalen på Grand Hotell i Kongsberg kl. ni om morgenen, naken med bare en regnfrakk på seg.
Vi kom til første etasje, og jeg gikk ut. Sonny Rollins ble stående, og ble med heisen ned til underetasjen. Jeg hørte senere at flere hadde sett Hr. Rollins i heisen i nettoen bare iført regnfrakk.
Så dette var en gag som musikere ofte gjorde på turne i utlandet. Kle seg naken iført regnfrakk, late som ingenting og ta heisen opp og ned noen ganger hver morgen på diverse festivaler og hoteller.
På konserten med Sonny Rollins om kvelden spilte Al Foster trommer, bassisten husker jeg ikke navnet på. Jeg tror det bare var trioformat han hadde med seg på denne turneen. Jeg satt ved siden av tenor-Bjørn Johansen under konserten og han var meget overbevist over første låta – som varte i over 40 minutter – hvor Rollins spilte igjennom Standards Songbook med låter av bl.a. Cole Porter og Irving Berlin. Sonny Rollins spilte ikke i regnfrakk på konserten, som huskes som en av de bedre.»
Krok hevder altså at det var i 1971, men opplysningene om Al Foster og at Stokstad-Jensen spilte, stemmer mye bedre med 1979. Dessuten var åpningslåtene kortere både i 1971 og 1974.
Men en strålende morsom historie er det allikevel. Min egen historie om at jeg havna i heisen med Art Blakey i 1976 – også det på Grand – er morsom kun for min egen del. Art Blakey var fullt påkledd og uten regnfrakk.
Del 1:
1. The Cutting Edge
2. There Is No Greater Love
3. Swing Low, Sweet Chariot
Del 2:
1. Sais
2. Don’t Stop the Carnival
3. A House is Not a Home
4. Alfie’s Theme
Tekst: Johan Hauknes
