Etter et par dager med Nesodden jazzfestival, har denne skribenten måttet reflektere over den manglende presse-interessen for festivalen. Jeg så i løpet av festivalens to første dager – der hoveddelen av det musikalske programmet sto i sentrum – ikke noen representanter for de nasjonale og lokale presseorganer — allmenne, så vel som tematiske orienterte — som burde vært tilstede her. Du kan lese om festivalens første dag her, og om den andre dagen her.
Det er skuffende å se den manglende offentlige oppmerksomheten denne sjarmerende festivalen får. Jeg mistenker dessverre at festivalen ses på, og oppfattes, av mange som et lokalt hageparty, for noen få naboer og venner, en fest uten allmenn interesse. Så feil kan man i så fall ta. Jeg merker meg med glede at i det minste Nesodden kommune og andre har stilt opp, og at ordføreren innledningsvis kastet glans over forsamlingen.
Jeg ser i det jeg avslutter mine refleksjoner over disse to dagene, at ingen andre organer synes å omtale festivalen på presseplass. Ja, selv lokalavisa, Akershus Amtstidende (Amta), synes ikke å omtale festivalen. Om avisa i det hele tatt har vært tilstede. Avisas redaktør har derimot tydeligvis lagt store ressurser i å dekke feiringen av en bar i Drøbak, av pinsemarked på Hellviktangen og av Follo-menighetenes pinsefeiring på Oscarsborg. I ettertid har så Amta tydeligvis innsett sin forsakelse og gjort et oppsummerende intervju omed Ragnar Todok, styreleder for Nesodden jazzklubb, og samlet sammen publikumsbilder i en bildeserie.
Er det én ting jazzfestivalene alltid har kunnet regne med, så er det at de i det minste kan stole på at lokalpressa er aktivt tilstede. Kongsberg jazzfestival har hatt Laagendalsposten, Moldejazz har hatt Romsdals Budstikke, Vossa Jazz har hatt Avisa Hordaland, osb. Men slik er det altså tydeligvis ikke lenger. Det synes definitivt som om Nesodden jazzfestival ikke kan regne med Amta. At lokalavisene primært synes å være interessert i festen i festivalen, får nå så være. Jeg vil på det sterkeste fraråde at Nesodden jazzklubb som følge av dette ville vurdere å gå sterkere i retning av en folkefest for å fange denne interessen.
Det er et alvorlig problem at journalistikk om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert. De etablerte mediene på nasjonalt nivå – med noen få hederlige unntak – har så godt som sluttet å skrive om improvisert og annen samtidig kunstmusikk. Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, og kamp om presseplassene, på festivalene, der det før var daglige spaltekilometer med omtale, ja, der nasjonale medier kunne være hovedsponsorer for jazzfestivaler, er det i dag så godt som ingenting.
Der den offentlige omtalen av og debatten om, denne musikken marginaliseres, der synes den derfor også for sentrale offentlige beslutningstakere, lokalt, regionalt og nasjonalt, å framstå som mindre viktig. Ja, rent ut sagt som uviktig. Det som er viktig er det som omtales, ikke sant? Det er som om et visst parti — hvis navn ikke må nevnes — som i Stortinget i sin tid uttalte at de overhodet ikke var imot musikk med kunstneriske ambisjoner, de «… var absolutt for pop og rock og sånn», har seiret og lagt premissene for den offentlige debatten om kunstmusikk! På toppen av dette, de musikkuttrykk som får lite oppmerksomhet i offentligheten, blir også etter hvert av norske kulturmyndigheter, tydeligvis ansett for å være fritids- og hobby-virksomhet. Ingen interesse, ergo ingen betydning.
Men musikkens betydning, for den er stor, kan ikke komme til uttrykk når den offentlige omtalen forsvinner. Musikkens rolle i samfunnet – og potensielt store utbytte – svinner hen når det potensielle publikummet ikke kan lese om, eller høre om, musikken noe sted. Skriver man ikke om det, fordi man mener at få eller ingen leser om det, så blir effekten at få eller ingen leser om det. Da blir det da også få som kjenner til, oppsøker, har interesse for og kan få utbytte av å møte denne musikken.
Om man definerer dagens samtidsmusikk som nisjepreget og sær, ja, så blir den nisjepreget og sær, av interesse for de ytterst få. Det hele blir en selvoppfyllende profeti. Og med det vil den skandinaviske improviserte musikken dø. Paradoksalt nok skjer dette når disse formene for musikkutøvelse på og de kunstneriske uttrykkene musikken finner, er mer vitale i Skandinavia enn noensinne.
Vi er altså i dag der at et tidsskrift som salt peanuts*, synes å være det eneste pressemediet som er på plass. Vi prøver å opprettholde et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk. salt peanuts* skal være et tidsskrift som aldri vil henfalle til en slags gjennomsnittlig «kulturjournalistikk» som ikke tjener andre interesser enn kunnskapsløshetens. salt peanuts* er der fordi musikk er viktig! Og da særlig ny musikk. Vi gjør det av ren og skjær idealisme for den kunstmusikken som vi dekker, «improvisert og annen sterk musikk».
Ikke nok med det: Til dags dato har vi gjort dette uten at noen av oss har fått noe tilbake for arbeidsinnsatsen. Vi har gjennom de åtte årene dette tidsskriftet har eksistert lagt ned tusenvis av gratis arbeidstimer og hundretusener av egne økonomiske ressurser for å sørge for at det i det minste er noen som omtaler skandinavisk improvisert musikk med en betydelig og omfattende internasjonal anerkjennelse. Men altså; musikk som i nasjonale, og etter hvert tydeligvis også i lokale, medier blir sett på som redaksjonelt uinteressant, og som uten relevans for medienes publikum. Som blir vurdert å være marginal.
Det skjer – og har skjedd – en musikalsk omveltning i skandinavisk kunst og kultur. Kvaliteten på, bredden av, og livsviljen i nordisk improvisert kunstmusikk går i dag langt ut over hva de noensinne har vært før. Denne perioden vil i ettertida bli sett tilbake på som en gylden periode i skandinavisk musikkhistorie. Den vil sammenlignes med den kunstmusikalske eksplosjonen som skjedde over store deler av den vestlige verden mellom 1950 og 1980. I store deler av denne nye historien, vil man da se, var nasjonale medier i Norge, Sverige og Danmark totalt fraværende. Hjemme på berget har NRK på mange måter abdisert som public service-kanal. Historien om denne perioden i norsk musikkhistorie vil om femti år ikke kunne dokumenteres med opptak og dokumentasjon fra NRK.
Mens vi opplever en musikalsk gullalder, er altså den offentlige oppmerksomheten omvendt proporsjonal med n’te potens av musikkens kunstneriske kvaliteter. Offentlighetens og medienes kunnskap om og evne til å forstå disse musikkuttrykkene, er igjen proporsjonal med m’te potens av den offentlige oppmerksomheten. Til tider synes det som n og m er svært store tall.
Vi i salt peanuts* gjør dette fordi vi er overbevist om den levende kulturens viktighet i vår egen samtid. Vi er overbevist om at opplevelsen av, kjennskap til og forståelse for kunstneriske uttrykk, herunder musikk, er essensielle i utviklingen av det som i den gamle grunnskolelova ble omtalt som «gagns menneske». Mennesker som har forståelse for, ikke bare samfunnet rundt seg og som kan operere i det, men mennesker som også har en evne til å vurdere og reflektere over hva det er å være menneske i dag. Mennesker som evner å gi mening i egne liv. I dette er levende musikk, musikk som berører, trøster og utvikler, musikk som utfordrer, musikk som provoserer, essensiell.
Kunstens og kulturens nytte er ikke i form av et utbytte av en innsats. Kunsten og kulturens nytte er ikke et uttrykk for økonomisk nytte og økonomisk effektivitet. Dens nytte ligger på toppen av Maslows behovspyramide, nytten uttrykker seg gjennom menneskets evne og vilje til selvrealisering, som det å være menneske. Den uttrykkes gjennom erkjennelsen av hva det betyr å være menneske i vår egen samtid. Kunstens, kulturens – og absolutt ikke minst, musikkens – nytte kommer til uttrykk gjennom det svaret vi gir oss selv på det store eksistensielle spørsmålet: ‘Hvem er jeg?’.
I en tid hvor musikkens rolle og betydning undergraves av at den blir presentert som, og gjort til, irrelevant bakgrunn for andre – og såkalte «viktigere» – aktiviteter, i en tid hvor vi mister evnen til å lytte, til musikk, til hverandre, til verden rundt oss, da er kunnskapsbasert omtale av musikk rettet mot et allment publikum desto viktigere! Så da er det kanskje de pressemediene som ikke er tilstede som er de ultimate svinene i den innledende allegorien i den første av de tre artiklene om Nesodden jazzfestival 2022?
Derfor velger vi å gjøre dette, å prioritere dette, langt utover det som er lønnsomt eller kaster av seg økonomisk – derfor er vi overbevist om at jobben vi gjør er viktig. Derfor risikerer vi å brenne oss ut, undergrave og ødelegge egen privatøkonomi for å arbeide for et mye større og viktigere mål. Derfor er salt peanuts* til stede på Nesodden jazzfestival. Derfor ønsker vi at denne jazzfestivalen får et langt og produktivt liv. Og gi vårt lille bidrag til at det kanskje skjer.
Johan Hauknes
Hovedbilde: Kåre Eide, Kongsberg jazzfestival 1979
Andre foto: Francesco Saggio
AOJO – Akershus og Oslo jazzungdomsorkester
AOJO – Akershus og Oslo jazzungdomsorkester
AOJO – Akershus og Oslo jazzungdomsorkester
AOJO – Akershus og Oslo jazzungdomsorkester
AOJO – Akershus og Oslo jazzungdomsorkester
