Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Debatt

Moldejazz 2022 – en bærekraftig festival?

De siste ti til tjue årene har ordet «bærekraftig» blitt synonymt med alt som er bra og fremtidsrettet i et samfunn. Begrepet Bærekraft kom inn i det norske språket i 1989-90, og var en oversettelse av det engelske begrepet «sustainability». Bærekraft er så mye mer enn et honnørord. I følge Store norske leksikon defineres bærekraft på følgende måte: «Bærekraft er et ord som i dag vanligvis betyr at noe passer med idealet om bærekraftig utvikling. En bærekraftig utvikling vil si en utvikling som tilfredsstiller behovene til menneskene som lever nå, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Diskusjoner om bærekraft dreier seg særlig om å bekjempe miljøproblemer, fattigdom og nød, og er gjerne inspirert av FNs bærekraftsmål…».

Moldejazz regner seg selv som en bærekraftig jazzfestival. De skal være en miljøvennlig og bærekraftig jazzfestival, og de skriver selv at «Moldejazz har hatt miljø på agendaen siden tidlig 2000-tallet. I strategien vår står det; Moldejazz skal være en grønn festival på alle nivåer i organisasjonen gjennom både den helårlige driften og under selve Moldejazz. Alle; artister, publikum, sponsorer og frivillige skal forbinde Moldejazz med en grønn profil». Moldejazz har vært sertifisert som Miljøfyrtårn siden 2006 og ble re-sertifisert i 2021. Som Miljøfyrtårn jobber Moldejazz målrettet for å forbedre miljøarbeidet blant annet innen områdene arbeidsmiljø, avfallshåndtering, energibruk, innkjøp, estetikk og transport.

«Gjennom å innfri bransjekravene som ligger i det å være Miljøfyrtårn viser vi at Moldejazz har vilje til å møte miljøproblemene på en offensiv måte. Samtidig gir vi vårt publikum og våre funksjonærer muligheten til å være mer miljøbevisste mens de er på Moldejazz. Moldejazz tar ansvar og bidrar til å løse miljøproblemene der de oppstår, i nærmiljøet vårt. Slik bidrar vi til en mer bærekraftig utvikling i Molde».

Derfor kan vi regne Moldejazz som en organisasjon som setter begrep som bærekraft og miljø høyt på agendaen.

Artist in Residence (AiR)
Prosjektet Artist in Residence (AiR), har vært viktige deler av Moldejazz siden 2000. I boka Fra miraklet til templet av Johan Hauknes og Harald Opheim (Absolutt forlag 2021), har man skrevet om AiR-historien, hvor de blant annet gjengir daværende festivalsjef, Hans-Olav Sollis sammenfatning av begrepet Artist in Residence på Moldejazz: «Et residentskap skal vanligvis omfatte fra fire til seks konserter. Det skal framvise ny musikk i form av bestillingsverk eller nye arrangement, nye band og bruke ulike arenaer. Det skal, spesielt med utenlandske artister, koble den residerende artisten med norske musikere. Moldejazz ønsker å presentere en betydelig del av den residerende artistens kunstneriske bredde, samt utfordre vedkommende til å utforme ny musikk og nye samarbeid».

2020 – eller 2022: John Zorn
I år var det, omsider, klart for at den amerikanske saksofonisten, organisatoren, komponisten og innovatøren John Zorn skulle være Artist in Residence på festivalen. Festivalen ga han oppdraget allerede for 2020, etter at Gard Nilssen hadde hatt en fremragende uke som AiR i 2019.

Men så kom pandemien og satte AiR-prosjektet med Zorn på vent. Karin Krog tok over residentskapet i 2020, og bassisten Ellen Andrea Wang fikk oppdraget på en litt amputert 2021-festival.

Så var pandemien på tilbakegang, og alt var klart for noen spennende og interessante konserter med John Zorn i uke 29 i 2022. Men, som mange har fått med seg, så kom ikke Zorn selv til festivalen i 2022. Han ble syk på Newark-flyplassen, rett før flyavgang mot Molde. Men siden han allerede hadde invitert en lang rekke musikere til Molde, og billetter til konsertene var solgt, valgte han og festivalen å gjennomføre de fleste konsertene, med unntak av to solokonserter med Zorn selv.

I alt ble det arrangert seks konserter under AiR-paraplyen, og ifølge festivalens digitale program, var 23 musikere hentet over fra USA for disse konsertene.

Og det er her spørsmålet om bærekraft og miljøfyrtårn dukker opp. John Zorn skulle fly over tjue musikere fra USA til Molde for å gjøre konserter. Nå var det riktignok noen artister i det amerikanske følget som var i Europa eller skulle videre ut i Europa for konserter etter Moldejazz, men oversikten over hvilke det gjaldt har vært litt vanskelig å finne ut av. Men vi har gjort et forsøk.

Av de besøkende musikerne fra USA deltok pianisten Brian Marsella på fem av de seks konsertene, det samme gjorde bassisten Trevor Dunn, mens gitaristen Julian Lage og trommeslageren Kenny Wollesen var med på fire konserter. Trommeslageren Joey Baron medvirket på tre konserter og trommeslageren Kenny Grohowski var med på to. Gitaristen Bill Frisell deltok på en konserter innenfor AiR-prosjektet, men han var også medvirkende på konserter utenfor AiR-ordningen), mens flere av musikerne kun medvirket på en konsert – de fleste av dem på de to konsertene han hadde gitt tittelen «Bagatelles Marathon».

På den første «Bagatelles Marathon» fikk publikum stifte bekjentskap med følgende band:
– MASADA (Julian Lage – gitar, Dave Douglas – trompet, Greg Cohen – bass, Joey Baron – trommer)
– BRIAN MARSELLA (solo piano)
– MARY HALVORSON QUARTET (Mary Halvorson – gitar, Miles Okazaki – gitar, Drew Gress – bass, Tomas Fujiwara – trommer)
– BEN GOLDBERG QUARTET (Ben Goldberg – klarinett, Craig Taborn – piano, Jorge Roeder – bass, Thomas Morgan – bass)
– TRIGGER (Will Greene – gitar, Simon Hanes – bass, Aaron Edgcomb – trommer)

I den andre versjonen av «Bagatelles Marathon» fikk Moldepublikummet høre:
– NOVA QUARTET (Brian Marsella – piano, Kenny Wollesen – vibrafon, Trevor Dunn – bass, Joey Baron – trommer)
– GYAN RILEY (gitar) AND JULIAN LAGE (gitar)
– PETER EVANS (solo trumpet)
– BRIAN MARSELLA TRIO (Brian Marsella – piano, Trevor Dunn – bass, Kenny Wollesen – trommer)
– ASMODEUS (Marc Ribot – gitar, Trevor Dunn – bass, Kenny Grohowski – trommer)

På disse to konsertene spilte hvert band om lag 30 minutter. Det vil si at strålende musikere som Dave Douglas, Greg Cohen, Mary Halvorson, Miles Okazaki, Drew Gress, Tomas Fujiwara, Ben Goldberg, Craig Taborn, Thomas Morgan, Peter Evans og Mark Ribot kom til Molde for å spille kun rundt tretti minutter. Og hvor bærekraftig er det?

Jeg har forsøkt å få et overblikk over turnélistene til de medvirkende artistene som er oppført med kun en jobb i Molde, før og etter Moldejazz i uke 29.

Ifølge Mary Halvorsons turnéliste på hennes hjemmeside, spilte hun i Vancouver den 30. juni, og etter Molde spilte hun med Nate Wooley’s Columbia Icefield i Ridgewood, USA den 25. juli – det vil si at hun tok turen over havet kun for Moldekonserten. Dave Douglas spilte både i Italia og Finland rundt Moldekonserten, Greg Cohen er bosatt i Berlin, så for hans del blir reisen til Molde godkjent. Miles Okazaki gjorde noen jobber i Brooklyn i juni, men ingen er registrert på hans turnéliste mellom 19. juni og Moldeuka, Drew Gress er en «farande fant», men jeg har ikke klart å spore opp spillejobber rett før eller etter Molde, som kunne tilsi at han allerede var i Europa, eller skulle spille videre ute i Europa. Thomas Fujiwara spilte i Vancouver i Canada den 30. juni og på The Owl Music Parlor i Brooklyn den 28. juli, så han hadde kun et kort opphold i Molde, mens Ben Goldberg spilte i Brooklyn den 18. juli, før han måtte fly til Molde, og ingen konserter er registrert på hans turnéliste for Europa etter det. Craig Taborn er en musiker som er mye å høre i Europa, som spilte både på Maijazz i Stavanger i mai, og på Sildajazz i Haugesund og på Oslo jazzfestival nylig. Rundt Moldeuka gjorde han en konsert den 22. juli i San Sebastian i Spania, men ellers har han holdt seg mest i USA før han kom til Haugesund og Oslo, mens Thomas Morgan ikke er registrert med konserter i Europa denne sommeren. Peter Evans spilte i Portugal den 16. juli, før han kom til Molde og spilte solo den 20. juli, før han var Stone Residency i New York fra 27. til 30 juli, mens Mark Ribot spilte solo på X-festival i Coimbra, Portugal den 2. juli og på Empoli Jazz Festival i Italia den 3. august.  Disse opplysningene er hentet fra den enkelte artists hjemmeside, og viser at seks av artistene som var med i Zorns «Bagatelles Marathon» reiste tur/retur USA-Molde, for kun å spille en halv times konsert. I tillegg var det to av musikerne i følget som kun hadde to spillejobber innenfor AiR-prosjektet i Molde, og en hadde tre, som alle ble hentet over Atlanteren kun for disse konsertene på festivalen.

Samarbeid med norske musikere
I tillegg er en av de viktige ideene ved AiR-prosjektet at kunstneren skal samarbeide med norske musikere. Det gjorde ikke Zorn. Om Zorns residentskap hadde blitt avholdt i 2020, omfattet programmet konserter med norske musikere som skulle kurateres av Zorn. Men når programmet for 2022 var klart, var disse kurateringene ute.

Jeg hadde gledet meg og drømt om å høre for eksempel Trondheim Jazzorkester fremføre Zorns musikk i år. Det hadde vært en solid nyskaping og en stor og fantastisk utfordring for Jazzorkesteret. Og hva med å høre Stian Westerhus, Sidsel Endresen, Jan Bang, Frode Gjerstad, Kjetil Møster, Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten eller noen av de unge «løvene» innenfor den fritt improviserte musikken tolke John Zorn? Og hva kunne ikke Ståle Storløkken gjort med amerikanerens musikk? Eller Maja S.K. Ratkje (som til og med har utgitt plate på Zorns selskap, Tzadik), Poing, moldenserne Isach og Lauritz Skeidsvoll, Andreas Røysum Ensemble, Kim Myhr, eller AiR for 2023 – Hedvig Mollestad? Nå var det vel aldri snakk om at Zorn skulle samarbeide med Trondheim Jazzorkester, men det har vært lov for oss som setter stor pris på de forskjellige prosjektene til Trondheim Jazzorkester å dagdrømme om et slikt møte.

Moldejazz hadde drøftelser med Zorn en god stund før han ble presentert som AiR-kunstner ved avslutningen av festivalen i 2019. Drøftingene om samarbeidet hadde pågått over lang tid, noe man kan lese om i Hauknes og Opheims bok, hvor Hans-Olav Solli forteller om dette. Det hadde vært en lang prosess, med mange ting som ingen utenforstående har fått innsikt i.

Solli og Moldejazz hadde halve 2019, hele 2020 og hele 2021 på seg, til å gjøre Zorn oppmerksom på hvilke ideer festivalen har med AiR-residentskapet. Nå gikk Solli dessverre av som festivalsjef i løpet av denne perioden, men vi må nesten kunne forutsette at hans erfaringer og drøftinger med Zorn ble overført til arvtageren, Mariann Bjørnelv, om at det måtte det jobbes med for å få en løsning som tilfredsstilte Moldejazz sine ønsker og ideer, både som Miljøfyrtårn og en bærekraftig organisasjon, og ideen med å samarbeide med norske musikere.

Det er likevel ingen krav til disse tingene i Moldejazz sin AiR-profil, mer enn noen retningslinjer og strategiske ideer.

Men det er mulig det var stort for festivalen å få Zorn til Molde, at han mer eller mindre fikk gjøre som han ville, og at han kunne droppe ideene om å kuratere norske musikere, og heller gjøre som han har gjort ved flere tidligere anledninger.

Nå kan selvsagt ikke jeg eller salt peanuts* kreve noe som helst av hverken John Zorn eller Moldejazz. Men det må være lov å stille spørsmål ved om noen av ideene bak AiR kunne vært fulgt opp bedre i planleggingen med Zorn. Og at ideen med å samarbeide med norske musikere, som er noe av det mest essensielle ved AiR-ordningen, ikke ble fulgt bedre opp. Ved at Zorn hadde fulgt den opprinnelige ideen, før pandemien, om å kuratere norske musikere, ville problemet med å frakte musikere over Atlanterhavet med fly, som ikke er veldig miljøvennlig, vært eliminert betraktelig, og oppfatningen om Moldejazz som et Miljøfyrtårn ville stått seg bedre.

Ved å Miljøfyrtårn-sertifisere Moldejazz, bør det hvile et stort ansvar på festivalen som de bør forvalte, som blir vanskelig å forsvare når artistene spiller kortere konserter enn den tiden de må vente på bare en av flyplassene de må innom på veien til og fra. Da blir det å fly over et antall musikere for en halv times konsert ikke akkurat bærekraftig. Og da hadde ideen om å kuratere (eller spille med) norske musikere vært en adskillig mer bærekraftig løsning.

Jeg håper virkelig Moldejazz (og andre festivaler og konsertarrangører) for ettertiden vil ta sin rolle som bærekraftige og miljøvennlige arrangører mer på alvor enn det vi opplevde på Moldejazz i år, ikke bare når det gjelder hvor folk kaster tomme plastglass på utekonserter, eller om man benytter miljøvennlig bestikk ved servering på festivalens arrangementer. Men at man også tenker på hvor man henter musikerne fra, og hvor lenge de blir i byen for å bidra til festivalprogrammet. Og, ikke minst, hvor viktig det er at norske musikere deltar i slike prosjekter.

Jeg synes ikke det er godt miljøvern at man henter over et knippe musikere fra USA som spiller i 30 minutter, for så å returnere hjem. Det er ikke slik vi får en bedre verden. Det er ikke slik en festival kan kalle seg Miljøfyrtårn, og det er ikke slik festivalene kan være med på å redde verden, selv om flere av musikerne som var gjester hos John Zorn under årets Moldejazz er blant mine absolutte favoritter.

Jan Granlie
redaktør salt peanuts*