Vokalisten Céline McLorin Salvant er en av de nye, store, kvinnelige vokalistene innenfor den mer tradisjonelle vokalisttradisjonen. Hennes forrige og andre album, «WomanChild» ble i fjor nominert til en Grammy for beste jazzvokal-album, og det siste året har hun fartet rundt fra festival til festival med sitt faste band.
Hun kommer opprinnelig fra Florida, med fransk mor og far fra Haiti. Hun startet med studier av klassisk pianospill da hun var fem, og ble med i Miami Choral Society-koret da hun var åtte. Hun startet tidlig å ta timer i sang, spesielt med Esward Walker, som er vokallærer ved Universitetet i Miami.
I 2007 flyttet hun til Aix-en-Provence i Frankrike, for å studere jus, pluss at hun studerte klassisk og barokkvokal ved Darius Milhaud Conservatory. Det var i Aix-en-Provence at hun begynte å interessaere seg for improvisasjon og i populærmusikken fra 1910 og framover. I 2009, etter å ha gjort en rekke konserter i Paris, spilte hun inn sin første plate, «Céline» med Jeab-Francois Bonnel’s Paris Quintet, og året etter vant hun Thelonious Monk-konkurransen i Washington D.C.
Så her har læringskurven vært bratt og brutal. Men det høres ikke ut som Salvant har tatt noen skade av det.
På «For One To Love» gjør hun en rekke egne kopmposisjoner, pluss noen komponert av andre, og det hele ligger i en solid vokaltradisjon, hvor hun føyer seg inn i tradisjonen etter Sheila Jordan, Sarah Vaughan og andre fra jazzens gullalder.
Hun har et strålende band med seg, som følger henne til døra med fint spill, spesielt synes jeg pianisten Aaron Diehl leverer fine ting på platen.
Det har i det hele blitt en fin plate, hvor vi slipper alle de litt slitne standardene, med unntak av bl.a. en flott versjon av Hal David og Burt Backaracchs «Wives and Lovers», som gjøres i en original versjon hvor stemmen står i fokus.
Og det er nettopp stemmen som gjør denne platen til en perle. Hun har en fantastisk fin timing og et originalt foredrag, som det ikke finnes mange av i dagens moderne jazz. Stemmen er klar som glass, og med såpass fine omgivelser som hun her omgir seg med, så er det blitt en strålende plate.
Hun «debuterer» som kunstmaler på coveret av denne plata. Og det er greit at hun vil ha full kontroll over alle ledd i produksjonen, men det er vel ikke det fineste platecoveret vi har sett, for å si det forsiktig. Men platen er fin, og det er tross alt det viktigste.
Jan Granlie
Céline McLorin Salvant (v), Aaron Diehl (p), Paul Sikivic (b), Lawrence Leathers (dr)
