Intimes Exubérances er et resultat av partnerskapet mellom den Montréal-baserte komponisten Patrick Giguère og Cheryl Duvall, som er en kjent pianist med base i Toronto. Den inneholder et enkelt verk skrevet av Giguère, og som er hans første betydelige stykke for solo piano. Den kreative prosessen bak verket innebar mye improvisasjon og direkte kontakt med pianoet, som er Giguères hovedinstrument. Formen som utspiller seg i løpet av den nesten én time lange platen er både flyktig og med begge beina på jorden, dens rastløshet er dempet av en tålmodig, nesten meditativ måte å fremføre de fire satsene på.
Men det er Duvall som fremfører verket, med stor overbevisning og sikkerhet, sikkert med Giguère som «bisitter» og oppasser. Og det starter fint med «Partie I – à la frontìère de l’intangible», hvor musikken beveger seg i det klassiske landskapet, men med en pianist som Keith Jarrett lurende i bakgrunnen.
«Partie II – tisser le présent» tar oss inn i et stillere parti, men ikke uten at nerven er til stede, hele veien med fint spill fra Duvall, før vi får «Partie III – corps, hors du temps», hvor hun tar det opp i energi og styrke. Denne satsen er nok den som beveger seg tettest på det klassiske, og hvor komposisjonen heller mot de store komponistene «østfra».
Så avslutter hun med «Partie IV – lueurs en voix», som starter helt der nede, før den vokser med noen spennende utspill helt øverst i de lyseste tangentene, som blir enn slags kontrast til det (nesten) romantiske, hvor man nærmest kan høre det tette forholdet mellom komponist og pianist.
Intimes Exubérances (Intim overflod) er et gjennomarbeidet og vakkert stykke pianomusikk, som gjennom de fire satsene tar oss med inn i en kort times forklaringer på et godt forhold mellom komponist og utøver, eller mellom to personer som lever et godt liv sammen, hvor «skjærene i sjøen» ikke dukker opp altfor ofte.
Jan Granlie
Cheryl Duvall (piano)
