Å kombinere den nord-irske folkemusikken med relativt frittgående jazz, er en utfordring å få til å fungere skikkelig. Og det er ikke den musikken som oftest blir spilt i skrivestuen. Men her kommer de tre nord-irske musikerne Kevin McCullagh på fele og elektronikk, Paddy McKeown på gitar og elektronikk og trommeslageren Connor McAuley med en utgivelse som på utmerket vis klarer å kombinere det folkelige og irske med improvisert og relativt frie jazzsekvenser. Tidligere har de utgitt to singler, så dette må regnes som en debut på «langspillområdet». Innspillingen er gjort i Sonic Art Research Centre i Belfast i juli 2023.
De starter relativt tradisjonelt med «Jackie Fitzpatrick’s», før de er mer eksperimentelle i «Tommy Peoples’», før kombinasjonen av folkemusikk og fri jazzutfoldelse kommer fram i «Eddie and Nancy», hvor fiolinen og trommene utfordrer hverandre på en fin måte. Tradisjonalistene vil kanskje rynke en del på nesa over hvordan de behandler folkemusikken, men det er omtrent slik vi kjenner det fra en del av den nyere, norske folkemusikken, gjerne den som er utgitt på Motvind. Og det er spennende å høre hvordan de blander folkemusikken med sitt mer frie uttrykk, som i denne låten. Men mot slutten enes de i folkemusikken, og om det har vært en diskusjon mellom Eddie og Nancy tidligere, så ender den godt.
Så følger «The Heights Of Muingvuara», som har mye folkemusikk i seg med pizzicato-spill på fiolinen, før det hele brer seg utover med spennende fiolinspill over friskt gitarspill, før vi får «George White’s», som jeg er overbevist om at har sitt grunnlag i folkemusikken, men hvor det står i coveret at det er trioen som har laget. Men uansett er det en ettertenksom og fin folkevise med moderne jazzinspirasjoner som fungerer svært godt.
Deretter følger «The Roscommon», som er mer eksperimentell igjen, med pizzicato-fiolinen i starten over et løst trommespill, før de igjen brer musikken litt utover, med utmerket fiolinspill over de andre som improviserer rundt fiolinen, før vi får «Julia Delaney’s» som innledes med en lang og temmelig ensidig intro fra elektronikken, før fiolinen kommer inn og legger seg på toppen med lange strøk (eller er det kanskje bare mer elektronikk som legges?). Litt unødvendig og lite «publikumsvennlig» er det, uansett, før låten utvikler seg litt etter litt med fiolinen som improviserer rundt elektronikken, nesten som å høre noen av felespillerne i Motvind gjør det.
Så avrunder de med «Boys Of Bollisodare», som bygges fint opp fra en rolig start, og vi blir sittende og vente på at det typiske fra den irske øya skal komme og avrunde. Men det kommer ikke. De nærmer seg heller det litt frie i jazzuttrykket, og de beholder balladestemningen, som jeg kanskje synes har vært litt for fremtredende gjennom mesteparten av albumet. Jeg ble overrasket over førstesporet, hvor jeg synes de tre hadde et spennende driv i spillet, men så ble i overkant mange ballader. Så en litt større spennvidde i musikken hadde i alle fall jeg satt pris på, selv om det er glimrende utført hele veien.
Jan Granlie
Kevin McCullagh (violin, electronics), Paddy McKeown (guitar, electronics), Connor McAuley (drums)
