Den norske «kult»-filmen «Himmel og helvete» kom ut i 1969. Den ble laget for å skremme norsk ungdom bort fra narkotika. Bak filmen stod den rutinerte regissøren Øyvind Vennerød, som var kjent som den store lystspillregissøren og den mest hardtarbeidende norske regissøren i 1960-årene. Han hadde før «Himmel og helvete» blitt kjent for sine brede folkekomedier som «Støv på hjernen» (1959), «Millionær for en aften» (1960) og de to «Sønner av Norge»-filmene (1961, 1962). Ideen til filmen ble realisert i samarbeid med overlegen Victor Borg fra Blå Kors-klinikken i Oslo som selv mente at film var det beste mediumet en kunne bruke for å informere folk om narkotiske stoffer. Begge mente også at filmen måtte være sterk og provoserende for å ha noen virkning på sitt publikum.
Filmens handling finner sted i Oslo hvor en husmor kommer hjem for å finne sin datter Ingrid halvdød av narkotika. Datteren dør et par timer senere på sykehuset. Mens politiet gjennomsøker Ingrids rom dukker pusheren Johan opp, men politiet kan ikke anklage han for noe. Det viser seg senere at Johan jobber for den jugoslaviske doplangeren Zatek som smugler inn hasj fra Sverige ved bruk av bildekk. Vi blir så introdusert til studenten Oddvar som også jobber for Zatek.
Senere blir vi introdusert til vestkantungdommene Eva (Sigrid Huun) og Arne (Lillebjørn Nilsen) som på et skoleforedrag får høre at hasj er et ufarlig rusmiddel av den liberale psykologen Orheim fra gymnassamfunnet. På en fest velger de to ungdommene sammen med noen andre elever å røyke hasj som vennen Arne har stjålet fra broren Oddvar. Etter å ha røykt stoffet et par ganger, ønsker Eva og Arne å få tak i mer. De røyker først opp resten av det som ble igjen etter festen. Videre stjeler Arne hasj fra Oddvar, og samtidig mister Eva interessen for skolearbeidet sitt. I desperasjon spør begge elevene Oddvar om hvor de kan få tak i mer hasj – hvorav Oddvar nevner Zateks operasjoner på Klubb 13 (en referanse til Club7). Eva ligger så med Zatek for videre å skaffe seg hasj for en kort stund. Zatek blir videre mistenksom og velger å ta livet av Oddvar med kniv. Mens Evas foreldre lurer på hva som er galt med sin datter og finner ut om Orheims foredrag på Klubb 13 knytter Arne og Eva bånd med noen hippier i Slottsparken og overnatter i en kondemnert leilighet i Oslo sentrum. Og slik fortsetter det. Hovedrollene blirt spilt av Sigrid Huun (som Eva) og Lillebjørn Nilsen (som Arne). Filmen fikk dårlige anmeldelser, men ti tross for det ble det en av de mest sette filmene i Norge i 1969.
Musikken til filmen har aldri tidligere vært utgitt i sin helhet. Men nå har Moving Music ved Johan Fredrik Lavik, utgitt det hele på LP. Musikken er laget av Egil Monn Iversen, med vokalisten Inger Lise Andersen (Rypdal), og med blant andre Terje Rypdal, Svein Christiansen og Jan Garbarek i rekkene. Og det er ingen tvil om at Monn-Iversen har laget musikk som både var aktuell og bra til filmen. Her får vi en blanding av Lalo Schifrin og John Barry, med noen av Norges beste jazzmusikere involvert, og det hele er strålende remikset av Jan Erik Kongshaug.
Vi får 10 låter, som skiller seg fra mye annen filmmusikk, i og med at vi får hele låter, og ikke bare små utdrag, og hele veien er det musikk man i alle år fikk høre på Club7, det vil si en blanding av jazz, soul og R&B som står fjellstøtt selv uten filmen i bakgrunnen.
I mange år var Egil Monn-Iversen nærmest ensbetydende med norsk filmmusikk, og man kunne, etter kun få sekunder, høre at det var han som sto bak. Men det gjelder ikke her. Her får vi låter som gjerne kunne vært laget av musikerne i fellesskap i studio, og min favoritt blir nok den fine balladen «Zatek’s Tema 2» som er andresporet på side B. Her får vi strålende spill fra en ung Jan Garbarek, over basspillet til Bjørnar Andresen (?), i en låt som gjerne kunne vært gjort i dag.
Låta «Syretripp» er den mest «syra» låta på plata, og kunne godt vært hentet fra Garbareks «Afric Pepperbird», mens tittelsporet «Heaven and Hell» er Club7 i et nøtteskall.
Nå er svært få av musikerne som medvirker nevnt i coveret eller andre steder, som på internett, men vi har vel en mistanke om at vi finner musikere som bassisten Bjørnar Andresen og organisten Arild Boman sammen med de før ne Christiansen og Garbarek. Jeg har en mistanke om at Carl Magnus «Kalle» Neumann også er med, og da finner vi nok den harde kjerne fra Club7 der også i tillegg. Jeg har vært i kontakt med utgiver, som kan fortelle at han har spurt stort sett alle som var i miljøet om hvem som deltok på opptaket, men heller ikke han har fått tak i hvem som spiller hva, noe som kanskje sier noe om tiden denne platen ble innspilt på… Men vi Hauknes på saken, så får vi se om det ikke kommer en rettelse i bandsammensetningen her, etter hvert.
På flere av sporene får vi strålende solier fra Garbarek og Rypdal, som det er nydelig å høre nå, såpass mange år etter. Og uansett hvem som spiller på platen, så er det et strålende tidsdokument.
(Hele filmen kan du se under denne anmeldelsen, så kan du dømme selv om kvalitet på film versus musikk…, og kanskje kan du komme opp med noen fler navn på hvem som sitter i bandet…)
Jan Granlie
Egil Monn-Iversen (comp), Inger Lise Andersen (v), Jan Garbarek (ts), Terje Rypdal (g), Svein Christiansen (?) (dr) med flere.
